Fellesskolen er en løgn

Politikere liker å romantisere ideen om at skolen i Norge har rom for alle, og at fellesskolen må satses på.

Det de fleste unnlater å fortelle er at fellesskolen er et sosialt eksperiment, ikke tuftet på det beste for det enkelte barnet, men for samfunnet som helhet. Målet er å bygge nyttige samfunnsborgere som innehar riktig kompetanse til å lykkes i vårt samfunn, et kapitalistisk styrt levesett.

For å kompensere for dem som ikke passet inn i malen til fellesskolen, lagde en før såkalte spesialskoler og segregerte bort deler av elevmassen. Selv om spesialskoler fortsatt finnes i 2023 har fremgangsmåten endret seg. Samfunnets mal har blitt snevrere og stadig færre passer inn. For å få flere til å passe den trange malen finner en opp stadig nye metoder, den aller nyeste heter Back2School og er hentet hit fra Danmark.

Foreldre, fagfolk og elever som har ufrivillig skolefravær har med det rette kritiserte dette, uten å få gehør hos vår kunnskapsminister Tonje Brenna. Hun ønsker ikke å ta stilling til dette, og sender ballen videre til helseminister Kjerkol. Kjerkol glimrer nok en gang med sitt fravær. Dette oppleves som ansvarsfraskrivelse, og det svekker tilliten til våre folkevalgte.

Det politikere ikke forstår er at problemet ligger verken hos elevene eller deres pårørende, feilen er i systemet. Et system som har blitt bygget og opprettholdt av dem selv. Fellesskolen fungerer ikke, det finnes ingen metode som vil få disse elevene til å passe inn.

Brenna er ansvarlig for tusenvis av barn og unge, og deres stemme må bli hørt. En må skrote programmer som MST og Back2School med umiddelbar virkning, simpelthen fordi en verken kan straffe eller belønne noen til å frivillig bli værende i helvete.

Ufrivillig skolefravær er høyest hos elever som er nevrodivergente; autister, ADHDer, dyslektikere, Tourettes med mer. Deres nevrologi er elementært annerledes enn dem fellesskolen ble bygget for. De opplever verden på en annen måte, lærer i et annet tempo og med andre metoder, og samhandler med verden på en unik måte.

For å øke denne gruppens tilstedeværelse på skolen er det ikke nok med belønninger og delmål, eller å tvinge dem i drosjer. Det MST, Back2School, PMTO og andre programmer ikke tar hensyn til, er denne nevrobiologiske annerledesheten. Atferdsanalytiske tilnærminger bommer, da de ønsker å endre atferden uten å ta hensyn til den underliggende årsaken.

Ufrivillig skolefravær er nåtidens største konsekvens av årelang feilslått politikk. Det er et symptom på multisystemisk svikt mot en elevgruppe som ikke blir hørt verken av fagfolk eller politikere.

Dersom målet er at fellesskolen skal være for alle, krever det enorm innsats i utformingen av skolebygg, pensum, kompetanseheving i lærerutdanningen og et kunnskapsløft. En må plassere skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos eleven eller dens pårørende.

Tonje Brenna har sagt at «Elever med høyt skolefravær er en heterogen gruppe, og det er mange og varierte årsaker til skolefravær». Så hvorfor dannes det homogene program for denne gruppen?

Dyre og omfattende program med lite evidens blir sponset over en lav sko av våre folkevalgte, i forsøk på å få «alle» med. Istedenfor burde en tenke nytt, lage reelle endringer og satse på individet.

Kunnskapsministeren mener at dette ikke er hennes bord, men disse barna fortjener noen som tar ansvar. Hvis ikke Brenna kan, hvem skal? Overarbeida lærere? Sprengte PPT? Tynnslitte foreldre? Barna selv?

Uten massive endringer vil fellesskolen bli regjeringens største fallitterklæring.