Debatt
Fake, like bra som ekte?
Vi lever stadig større deler av våre liv i en falsk virkelighet. Og verre skal det bli.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Med kunstig Intelligens (KI) lages TV og reklame med så virkelighetstro personer og kulisser, at det forveksles med nettopp virkelighet. Det er urovekkende, særlig med tanke på at en så stor del av livene våre foregår i den falske, eller i beste fall den fragmenterte, virkeligheten allerede.
Vi lever og ånder for telefonene våre. Vi lever og ånder på sosiale medier. Vi er mer sosiale der inne enn vi er ute blant folk. Og selv når vi er ute blant folk, slipper vi ikke taket i den mest trofaste vennen av dem alle: Smarttelefonen.
Vi holder den ikke bare i hånden, vi holder også samtalene der inne på sosiale medier mer i gang enn vi holder i gang samtalene rundt det faktiske bordet.
Hvordan vil dette bli når kunstig intelligens skaffer oss kunstige venner, kunstige kjærester, kunstige liv? Skrekkscenarioet i The Matrix-filmene – med mennesker i baljer som lever livene sine i en virkelighet som ikke finnes – er brått ikke så virkelighetsfjern, likevel.
Men har det egentlig noe å si om virkeligheten vi lever i er falsk, hvis den oppleves som ekte? Er det opplevelsen eller autentisiteten som er viktig?
Jeg bare spør.

Det hadde i hvert fall noe å si for Tom Hanks, som nylig ble klonet av KI og klonen av ham ble brukt for å promotere tannpleie: «Tom Hanks advarer mot AI-kopi av seg selv» (VG).
Det har kanskje også litt å si for dem som opplever å bli kledd naken på nett av KI, slik vi så i kommentaren «Deepfake: For tre kroner kan du bli kledd naken på et blunk» (Dagsavisen).
Der så vi hvor såre enkelt det er å kle folk tilsynelatende nakne på nett, ved hjelp av KI. Bildene som florerer i etterkant er jo ikke ekte, de er det bare tilsynelatende.
Og da må det spørres: Burde vi kunne skjelne det virkelige, det ekte, det autentiske, fra det som ikke er det? Og er det noe vi som samfunn burde ta stilling til? Er det viktig at vi kan skjelne det ene fra det andre? Er det så farlig om noen sprer nakenbilder av deg, eller om noen kloner deg så det fremstår som om du snakker positivt om tannpleie, hvis det ikke er autentisk?
Hvordan vil det bli når kunstig intelligens skaffer oss kunstige venner, kunstige kjærester, kunstige liv?
Det vil unektelig føles som om noen har kledd deg naken, både faktisk og metaforisk. For mange blir det nok som om de har tapt eierskap til egen kropp, til egen sjel.
Og hva skjer med oss som tilskuere, med oss som mottakere, hvis eller når vi ikke lenger kan skjelne mellom det ekte og det falske? Når vi ikke lenger kan stole på at de som er avbildet er ekte mennesker, at de finnes i den virkelige verden. Når vi ikke lenger kan stole på det vi ser.
Vi vil selvfølgelig sette spørsmålstegn ved alt som formidles. For om man kan serveres enhver løgnaktighet – med bilder som bevis – betyr det jo at alt kan være falsk.
Hvordan skal vi forholde oss til det? Hvordan skal vi som samfunn, som flokk, angripe det? Skal vi uhemmet omfavne det? Eller likegyldig la det falske sive uregulert inn i journalistikken, i reklamen, ja i hverdagen vår?
Eller; mye av det siver inn i livene våre allerede. Nesten like umerkelig som alderen, kommer det snikende. Falske profiler, altså dataskapte profiler eller folk som egentlig ikke finnes, har millioner av følgere på Instagram. De regnes som noen av verdens mest innflytelsesrike personer, selv om de ikke finnes.
Eller finnes de?
Noen finnes kanskje mer enn andre. Caryn Marjorie, den autentiske, har klonet seg selv på sosiale medier og lansert en chatbot. Nå kan hvem som helst bli kjæreste med den klonede nettversjonen av henne.
Hun har gjort det for å kurere ensomhet.
I ytterste konsekvens vil vi kanskje syns at det falske fungerer like bra som det ekte.
Og selv om de fleste av oss ikke er der ennå, at vi tror dette virkelig kan kurere ensomhet, fordi de fleste av oss vet at den viktigste kuren mot ensomhet fordrer ekte øyekontakt, berøring, ja fysisk nærvær og kontakt med ekte personer, så er faktum at vi lever mer og mer i en verden som ikke fins fysisk.
Og det gjør noe med oss. Det gjør noe med vår virkelighetsforståelse, og kanskje er det med på å flytte grensene for hva vi mener er ekte, for hva vi krever for å syns at noe er autentisk. I ytterste konsekvens vil vi kanskje også syns at det falske fungerer like bra som det ekte.
Som en av romankarakterene i min neste bok sier: Hvorfor kjøpe ekte når du kan få sååå mye billigere fake, lzm.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen