En svinnende visjon bak murene

I Dagsavisen den 25. august skriver fengselsbetjent Mats Aksel Gangnes at «mangelen på støtte og ressurser setter ikke bare de ansattes helse og sikkerhet i fare, men det truer hele straffegjennomføringskjeden og visjonen om straff som endrer».

I Jussbuss opplever vi gjennom vår saksbehandling en stadig mer presset kriminalomsorg. De innsatte får oftere avslag på søknader de burde fått innvilget. Typisk gjelder dette søknader om fremstillinger for legetimer, møte med banken for å skaffe bankkonto eller andre nødvendigheter før løslatelse.

Igjen og igjen ser vi at kriminalomsorgen går på akkord med sine egne retningslinjer og visjon om å rehabilitere – en håpløs og uønsket situasjon for alle parter.

Det er helt klart at fengselsbetjentene lider. Mye grunnet mangler på midler og stadige kutt i bevilgninger til kriminalomsorgen. Jeg har selv jobbet som fengselsbetjentvikar i Oslo fengsel og vært vitne til ansatte som føler at de ikke strekker til, og som ikke får brukt utdannelsen sin i sitt arbeid. Det er ikke nok tid og ikke nok folk på gulvet.

Jeg har møtt innsatte som forteller at fengselsbetjentene ikke er til å kjenne igjen etter noen år på gulvet. Det er med andre ord helt klart at jobbhverdagen for fengselsbetjentene er krevende. Dette er heller ikke noe nytt.

Det er imidlertid ikke bare de ansatte som blir direkte påvirket av manglende midler. Det går også hardt ut over de rehabiliterende tilbudene til de innsatte. Det fører til at innsatte ikke får permisjoner eller fremstillinger som gjør dem rustet til å møte en hverdag i det fri.

Det kan også føre til at de ikke har fått ordnet seg et bosted ved løslatelse. Det øker sjansene betraktelig for å havne tilbake til kriminalitet, og eventuelt rus. Dette er en uheldig dominoeffekt som vil koste samfunnet dyrt.

Det er akkurat derfor visjonen om rehabilitering i norske fengsler alltid har stått så sentralt – det er et mål å minske sjansene for tilbakefall i så stor grad som mulig.

Når denne visjonen blir truet, slik som Gangnes skriver, eller i verste fall oppleves som ikke-eksisterende, har vi et stort problem. Det er ikke bare trist for de innsatte det gjelder, men det blir en dyr pris å betale for samfunnet, og desto mer arbeid for fengselsbetjentene.

Han skriver også at «det er på tide å gi [de ansatte] den støtten, anerkjennelsen og de ressursene de fortjener». Det er imidlertid viktig at vi ikke glemmer de innsatte, de som faktisk blir utsatt for en kriminalomsorg som ikke lenger har ressursene til å rehabilitere.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen