En suksess for hvem?

I forbindelse med pressekonferansen vedrørende årets landbruksoppgjør 16. mai omtaler landbruks- og matminister Sandra Borch forhandlingsinstituttet som en av de viktige suksessfaktorene for norsk landbruk.

Når to av tre bønder sliter med dårlig lønnsomhet, og bare en av fire bønder vil anbefale sine barn å overta drifta (ref AgriAnalyse), mistenker vi at det er få av landets bønder som assosierer jordbruksforhandlingene via forhandlingsinstituttet med en suksess!

Vi lever i en tid der deprimerende nyheter som krig, energipriskrise, dyrtid, inflasjon, tørke, flom, pandemi skyller innover oss. Vi er et av de dårligste landene i verden når det gjelder selvforsyning av mat. Den er på rundt førti prosent, inklusive fôr til husdyrene (faktisk.no og NIBIO). I ulike debatter er politikerne enig i at «vi må satse på norsk landbruk». Vel, politikerne har i og for seg rett i det, for det å «satse på» betyr egentlig å gamble. Og det er nettopp det vi gjør nå – vi gambler med norsk matproduksjon!

For hvorfor må landbruket forhandle seg frem til å få betalt for å produsere mat til alle oss andre? «Alle» er enige i at vi skal styrke norsk matvareberedskap. Fordi det er utrygt å gjøre seg så avhengig av import slik Norge har stelt seg. Ingen kan forvente at bonden skal jobbe på dugnad for å øke matforsyninga vår. Det gjør han nemlig mye av i dag, og det skal bonden tydeligvis fortsette med.

Politikere fremhever stadig at de vil ha landbruk i hele landet. Men det er eventyr. Landbruket i hele landet, se det er for sent folkens – nå er det spørsmål om vi vil berge restene av det norske landbruket. Politikernes velvalgte og pompøse lovord om norsk landbruk, og om hvor stor suksess hovedavtalen og forhandlingsinstituttet er, forstår bare de aller færreste noe som helst av.

Det uforståelig stammespråket forbundet med jordbruksforhandlingene gjør at bare noen få deltar i ordskiftet. Hold deg fast: Faglaga, jordbruksavtalen, hovedavtalen, jordbruksforhandlinger, forhandlingsinstituttet, samvirke, overproduksjon, strukturrasjonalisering, jamstilling, opptrapping, inntektsgap, målpris, budsjettnemnd, referansebruk, effektiviseringsprosent osv.

Bøndene via faglagene (Bonde- og Småbrukarlaget og Bondelaget) kommer med sitt krav, og staten med sitt tilbud. Det heter jordbruksforhandlinger, og er en forberedelse til Stortingets behandling av det fremforhandlede resultatet. Det er slik fordi det er bare Stortinget som kan bevilge penger over statsbudsjettet. Plutselig stilner «alles» gode ønsker for landbruket til fordel for såkalte forhandlinger der bøndene er så heldige å få lov til å stille sine krav, riktignok innenfor fastsatte definisjoner basert på ei budsjettnemnds tallgrunnlag! Eller for å sette det litt på spissen, landbruket spiller sin rolle med sine replikker i et nøye regissert teater der det ikke er rom for å tenke nytt.

Det fikk Bonde- og Småbrukarlaget erfare i årets innledende runder. Vil ikke bøndene forhandle er det statens tilbud som gjelder, og når avtalen eventuelt er signert høres gjenklangen av «Vi var jo enige om avtalen!» så snart det murres blant bøndene. Stortingsflertallet står selvsagt fritt til å endre et fremforhandlet resultat. Stortinget kan velge å gi mer penger til landbruket nå som det er så viktig med beredskap og matproduksjon i hele landet. I år er det mye som tyder på at et og annet parti vil foreslå nettopp dette, å bevilge mer penger til jordbruket. Men i «manuskriptet» sitter replikkene godt innøvd, og de er som følger «det rokker ved Forhandlingsinstituttet hvis Stortinget overprøver den fremforhandlede avtalen mellom partene».

Hovedavtalen av 1950 bestemte at regjeringa og jordbrukets faglag skulle forhandle om hvilke inntekter bonden kan hente i markedet eller i statsbudsjettet. Regjeringen skal legge Stortingets flertallsvilje til grunn for sitt tilbud i jordbruksforhandlingene. Dagens stortingsflertall står for kraftig styrking av jordbruket og matvareberedskapen. Så da trodde mange på eventyret om at ei inntekt jamstilt med lønnsmottakere i andre yrker var helt nødvendig nå.

Sånn blir det ikke, det er ofte slik med eventyr, de stemmer ikke med virkeligheten. Vi poengterer at oppgjøret som er fremforhandlet i år, gjelder for neste år, og vil dermed fort være utdatert neste år. Nok et eventyr.

Når bøndene i alle år har måttet stå med lua i handa, kan det synes som om staten, for sin egen del, fikk til en god Hovedavtale i 1950. Under nåværende maktforhold i Stortinget (Sp/Ap-regjering) skulle selvsagt avtaleinstituttet vært til stor fordel.

Men når «staten» fortsetter samme kurs, og setter sin lit til markedsliberalismen som sørger for mindre jord i bruk og færre gårdbrukere, blir avtaleinstituttet ei tvangstrøye som skal disiplinere gårdbrukerne ved at faglagenes ledere forplikter seg til å snakke pent om inngått avtale! Ja det står faktisk det i avtalen! En suksess med andre ord.

Å debattere forhandlingsinstituttet er ikke ensbetydende med at man rokker ved det. System som er til for systemets skyld kan være ganske farlige, fordi de dekker over hva systemet egentlig skal levere. I forsvar for systemet kan politikerne som forsvarer det bli tatt til inntekt for å være tilfredse med den nedbygginga vi har hatt av norsk landbruk.

80.000 matprodusenter er eliminert, uten noe tegn på at det skal avta! En styrt nedbygging velsignet av forhandlingsinstituttet der partene hvert år signerer på hvor mange bønder som skal slutte, benevnt så politisk korrekt som effektivitetskrav. De fleste tun, med hvite hus og røde fjøs er kun kulisser på den norske landsbygda.

Norsk landbrukspolitikk kan egentlig beskrives som en rett togskinne med stø kurs mot endestasjonen. Forskjellen mellom de ulike regjeringer siden 50-tallet er egentlig bare farta på toget. Noe høyere fart med blå regjering enn rød/grønn, men kursen har vært den samme. Aldri har så få bønder produsert så mye for så lite, og hatt så mye gjeld, som nå.

Hvis ingen politikere snarest tør å ta til orde for å endre kursen drastisk, er det vel egentlig bare å sette farten på maks, så slipper vi å narre flere unge, entusiastiske bønder inn i ei næring der vi gir tilskudd/investeringsstøtte for at de skal satse, eller gamble om du vil, uten at det er lønnsomhet i drifta. Gryttens NOU 2022:14 om inntektsmåling i landbruket slår fast at den mest uansvarlige investeringen du kan gjøre, er å investere i norsk landbruk. Det er lønnsomhetskrise!

Til slutt kan en undre seg over om redselen for en svekkelse av forhandlingsinstituttet egentlig bunner i en redsel for å imøtekomme alvoret for den viktigste av distriktsnæringene innenlands? I realiteten vil det si å ta politisk ansvar og å ikke legge ansvaret for utviklingen av norsk landbruk på avtaler inngått mellom et faglag og et departement.

Forhandlingsinstituttet fritar på mange måter politikere fra å ta ansvaret for norsk matforsyning. Nå blir det litt «Tja – vi skal ha norsk matproduksjon hvis dere kan produsere den billig nok», og så skyver man ansvaret vekk fra politikken.

Skal vi i fremtiden kunne si at norsk landbruk er en suksess, må vi ta store, langsiktige og radikale grep for å sikre matberedskapen gjennom en forutsigbar landbrukspolitikk med lønnsomhet for både små, middels og store gårdsbruk. Eller skal bondeavviklinga bare fortsette?