En ny regjering bør satse på ideelle

Virke ideell og frivillighet arbeider for at ideelle aktører skal være med på å utvikle velferden i Norge i videre. Vi ønsker en velferd med høy kvalitet og der alle kan være trygge på at de får god hjelp, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. I løpet av de siste årene er det politiske Norge mer bevisst på hva ideelle aktører i velferden representerer.

SSB har beregnet at i 2016 var verdiskapingen i ideelle og frivillige organisasjoners på om lag 132 milliarder kroner, hvorav ulønnet arbeid stod for omtrent 75 milliarder. I alt tilsvarer dette nær 5 prosent av Norges BNP. Disse verdiene er skapt i det sivile samfunnet, på privat initiativ og uten gevinstformål. Eierskap i stiftelser og foreninger med basis i engasjement for formålet sikrer gjennomføringskraft.

Venstre-leder Trine Skei Grande pleier å si at hun ikke vet om noen del av velferdsstaten som ikke ble startet av ideell sektor. Ja, kanskje med unntak av fengselsvesenet. Ideelle aktører er de opprinnelige sosiale entreprenørene i Norge. Mennesker som ville løse de problemene de så i sine nærmiljø. Det var slik sykehjem, barnehager, rusklinikker og skoler ble startet og utviklet. Det er fortsatt i 2019 gode eksempler på ideell sektors innovasjonskraft.

Etter stortingsvalget i 2017 tok Kristelig Folkeparti initiativ til dugnad for ideell velferd. De utnyttet sin nye stilling som opposisjons- og vippeparti. Drøyt et år senere ser vi et imponerende gjennomslag. Med vekslende flertall med partiene både til høyre og venstre har KrF sikret en rekke vedtak i Stortinget som spiller ideelle aktører gode. I budsjettforliket for 2019 fikk de på plass løsninger for ideelle aktørers historiske pensjonsforpliktelser. KrF var også sentrale da stortingsflertallet sikret at EUs nye anskaffelsesdirektiv ble implementert på en måte som gjør at offentlige myndigheter fremdeles kan forbeholde anskaffelser av helse- og sosialtjenester for ideelle aktører.

Det er samtidig nødvendig med flere kraftige grep. Gjennom en årrekke har konkurransevilkårene til ideelle aktører blitt svekket i offentlige anskaffelser. Etter hvert som regjeringen og Stortinget har begynt å fylle en kasse med verktøy som kan kompensere for dette, trenger vi også å få noen tydelige mål for vekst som gjør at verktøyene tas i bruk. Ideell sektor utgjør i dag 8,9 % av velferdsfeltet i Norge. Vi har klare forventinger til at en flertallsregjering med tyngdepunkt i borgerlige partier går inn for ambisiøse mål.

Det er grunn til å være optimistisk. Da regjeringen nylig ble utfordret på aktiv forvaltning av Norges EØS-medlemskap, uttalte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen «[v]i må også bli flinkere til å vise frem hvordan vi nettopp ønsker å utnytte handlingsrommet i EØS, for eksempel for (…) ideelle». Alle partiene som forhandler om regjeringsmakt har i ulike sammenhenger fremmet offensiv politikk for å gi nye oppgaver til ideelle aktører.

Sammenligner man Sundvollen- og Jeløya-plattformene, er det sterke gjennomslaget Venstre oppnådde på vegne av det frivillige Norge i plattformen fra Jeløya en av de mest synlige forskjellene. Kan KrF oppnå det samme på vegne av ideell sektor? Verdiene som skapes i den sivile sektoren er blant de sterkeste vitnesbyrdene som finnes om den varmen en åpen, liberalkonservativ og kristendemokratisk tradisjon kan tilføre samfunnet. Regjeringspartiene har en interesse av i å skape en felles overbygning over sitt prosjekt som viser kontinuitet i det tankegodset som har bidratt til å skape dagens Norge og som kan danne grunnlag for fortsatt velstand, samhold og sosialt ansvar.