Eldreomsorgen trenger konkret handling nå

Kommunevalgkampen er i full gang. Helse og eldre krever store ressurser og er kommunenes største oppgave. Helse og omsorg er svært viktig for de eldre og deres pårørende. De er mange og blir nå raskt flere.

Det er kommet flere utspill og løfter om eldreomsorgen fra sentrale politikere. Støre har sagt at eldreomsorgen er det viktigste tema i valgkampen. Erna Solberg har lovet at andel faglærte ansatte i omsorgen skal økes sterkt. I Oslo har Høyres ordfører kandidat Anne Lindboe sagt at eldreomsorgen er i krise. Ap-byrådet svarer at det er feil. Her hadde det vært spennende med en konkret tilstandsanalyse over behov og kapasitet, men det glimrer med sitt fravær i Oslo som i de fleste andre kommuner.

Byrådsleder Raymond Johansen har lovet å sørge for 800 nye stillinger til omsorgen. Høyre svarte at det ikke nytter å kaste penger etter problemene. Ap og Høyre har også ulikt syn på de private kommersielle institusjoners rolle i eldreomsorgen. Begge vil gjerne diskutere det. Spørsmålet er om det er fordi de dermed kan unngå en debatt om de mer grunnleggende utfordringene? Problemstillingen er mest aktuell i de store byene. Men der er det også mange folk.

Den grunnleggende utfordring både for staten og kommunene er å møte det sterkt økende behovet for personell og penger til eldreomsorgen i årene fremover. Dette er fordi aldersgruppen 80+ nå er i rask økning, etter to tiår med nokså flat utvikling. Fra 2020–2030 øker gruppen med 50 prosent. Det er uvanlig mye – og 2030 kommer snart. Dette helt sentrale faktum fokuseres lite av våre politikere. Og de snakker lite om vår beredskap for å møte dette.

Støre og politisk redaktør Hanne Skartveit i VG, koketterer med at «eldrebølgen kommer med meg». For i 2040 er de omtrent 80 år, og da er det dobbelt så mange i 80+ gruppen som i 2020. Hvis en tenker slik, vil dagens 40+ toppe dette med glans. For i 2060 vil vi bli mer enn tre ganger så mange i 80+ gruppen som i 2020. Derfor snakker vi egentlig ikke om en «eldrebølge», men en konstant stigning av havnivået. Derfor er det også slik nå at de lavest liggende områder kjapt får vann i kjelleren, for å si det billedlig. Det er derfor det blir så galt å peke så langt fremover at fokuset på de presserende aktuelle utfordringene, blir tilslørt. Mitt poeng er at det nå haster alvorlig.

Befolkningsutviklingen er så utfordrende nå fordi alder, helseutfordringer og omsorgsutfordringer henger sterkt sammen både for den enkelte og for samfunnet. Det lages ulike prognoser for behovsutviklingen som følger av dette. Men noe enkelt sagt er det slik at hvis gruppen 80+ øker med 50 % frem til 2030, så vil også antallet demente, antallet syke og antallet omsorgstrengende øke praktisk talt tilsvarende.

Veksten i behov for helsetjenester merkes mest først. Derfor er presset på fastlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten nå så stort at systemet lider under betydelig overbelastning. Bare det utholdende personalet gjør at det ikke oftere kollapser.

Høyt sykefravær og utbredte arbeidsmiljøproblemer, er avdekket. Det mangler flere tusen stillinger i helse- og omsorgssektoren i landet og det er også tydelig underbemanning i Oslo. Svak grunnbemanning er selvforsterkende og medfører sterkt økende bruk av kommersielle vikarordninger. Norge er ganske enkelt klart på etterskudd allerede i utgangspunktet, noen mer og andre mindre.

Presset forskyves gradvis vider til omsorgstjenestene. Det kommer delvis som en følge av den relative suksessen fra helsesektoren med å stable de eldre pasientene på beina igjen. Men med økende alder og helseproblemer øker omsorgsbehovet uansett. Vi vet at de som kommer til kommunenes omsorgstiltak nå er markant skrøpeligere enn for 10 år siden.

Er det da slik som Anne Lindboe uttalte at vi nå har en krise i Oslos helse- og eldreomsorg? Hvis hun mener at det er krise må det jo foreslås uvanlig sterke tiltak. Lindboe gjør ikke det.

Raymond Johansen har med forslaget om 800 nye stillinger tatt et kraftig grep. Det er nødvendig. For uten flere tilsatte i Oslo relativt raskt, vil krisen etter min analyse være et synlig faktum om kort tid. Erna Solbergs løfte om høyere andel ansatte med fagutdanning i sektoren i de neste årene kan bli et godt grep for øket kvalitet i omsorgen. Men det blir ikke flere ansatte av det.

Poenget er at de kapasitetsproblemene vi opplever i hele landet, inkludert Oslo, er den største utfordringen for kvaliteten. En sykepleier som ikke er der, kan fint lite gjøre…

Det vil alltid være krevende å finne ut hvor mange som trengs og hvor mange det er mulig å skaffe. Det blir en kamp fremover, ikke bare mellom det offentlige og det kommersielle tilbudet. Oslo ligger bedre an enn mange andre kommuner i den tøffe konkurransen om rekrutteringen av personell.

Utfordringene kan ikke møtes uten et økonomisk krafttak. Her har verken Jonas Gahr Støre eller Raymond Johansen sagt noe konkret foreløpig. Det er uheldig. For når Høyre sier at det ikke hjelper å kaste penger etter problemene, tilsløres den økonomiske realiteten. Det blir lettvint retorikk, fordi det er et faktum at personell er den største utgiften med Eldreomsorgen.

Hvis Ap i Oslo, og i landet, våger å satse kraftig på eldreomsorgen, kan det bli en vinnersak. Men da må de se behovet for personell og økonomi rett i hvitøyet uten å blunke.

Ap vil ha en eldreomsorg tuftet på det offentlige og med de private ideelle som partner. Men det kan lett bli idealistisk ønsketenkning. Poenget er at trusselen om øket kommersialisering ikke grunnleggende kommer fra Høyres ønske om dette. Saken er at hvis det offentlige ikke møter behovene med adekvat kapasitet og kvalitet, vil kommersialiseringen tvinge seg frem, uansett.

Og da er det slaget definitivt tapt.