Ekstreme uttrykk for livssmerte

Sosiologen Linn Stalsbergs kommentar i Dagsavisen (7. juli), Masseskytinger skjer i et samfunn, er et verdifullt bidrag i viktigheten av å verne om den kompleksiteten som alltid ligger bak terrorisme og masseskytinger. Som en utvidelse av Stalsbergs kommentar, ønsker jeg å betone viktigheten av det eksistensielle perspektivet.

Hvis vi skal forstå noe av terrorisme og radikalisering, bør eksistensielt ladede ord som meningsløshet, håpløshet, ensomhet, avmakt, verdiløshet, uhjemlighet og livslidelse være sentrale. Dette er ord som rommer universelle livsuttrykk som har en relevans for mennesker uavhengig av predikater som kjønn, alder, yrker, diagnoser, nasjonalitet etc.

I selvmordsforskning (suicidologi) snakkes det om selvmord som en «dynamisk prosess», som kan forstås som en krisetilstand hos personer med fundamentale psykologiske behov som er udekket.

Når basale psykologiske behov forblir udekket – behov for tilknytning, behov for orden og sammenheng, behov for sosial anerkjennelse, behov for kjærlighet og nærende relasjoner – oppstår det ofte en «livssmerte» som slett ikke er patologisk. Det legger mainstream psykiatri med en biomedisinsk grunnforståelse av individet opp til, med uheldige og utilsiktede implikasjoner.

Det sentrale ved selvmord og selvmordsforsøk er ikke et ønske om selvutslettelse som sådan, men et intenst ønske om å redusere og/eller eliminere den uutholdelige livssmerten. På lik linje kan terroraksjoner og masseskyting forstås som ekstreme uttrykk for livssmerter som ønskes dempet eller eliminert.

I stedet for selvutslettelse, overføres livssmerten og energien utad i form av terror og drap på uskyldige mennesker. Dette kan forstås som kommunikative handlinger. Dette åpner også opp for en sosialpsykologisk og strukturell dimensjon.

Professor i filosofi Arne Johan Vetlesen skriver i sin bok Smerte (2004) om at vi mennesker lever som mangelvesener. Vi lever i en mangeltilstand, som muliggjør smerte i betydning mangel og tap. Slik Vetlesen forfekter: «Den psykiske smerten som genereres ved at vi eksisterer i mangel, at vi er mangelvesener, at vi således lever i fravær av værensfylde og perfeksjon.»

Til tross for at vi lever i en tid preget av materiell velstand, lever vi i en smertefull tid. En hovedårsak er det store gapet mellom menneskets ufravikelige grunnvilkår og hvordan samfunnet innrettes, og det som angår mulighetene for fellesskap og sosiale bånd.

For å kunne forebygge eksistensiell smerte, er det ikke tilstrekkelig bare med kunnskap på det individualpsykologiske nivå og økte bevilgninger til psykisk helsevern. Dette er også i stor utstrekning et spørsmål om de politiske rammevilkårene, om hvordan samfunnet anerkjenner og betjener disse fundamentale vilkårene ved vår eksistens.

Dette betyr blant annet å fostre et fellesskap og en sosial mentalitet som anerkjenner vår fundamentale sårbarhet som et grunntrekk ved det å være et menneske. Den nykapitalistiske ethos med sin forakt for svakhet, forringer det. Det ligger med andre ord en fare i å psykologisere helsefarlige strukturelle (makt)forhold, forstått som «sosiale lidelser».

Masseskyting er kommunikative handlinger som bør være en oppvåkning for samfunnsbevisstheten når de inntreffer. Hva forteller disse ekstreme livsuttrykkene? Hva er det teleologiske og intensjonale ved slike handlinger?

Derfor bør kunnskap om de eksistensielle beveggrunnene, som blant annet det grunnleggende behovet for viljen til mening og sårbarhet/smerte som ufravikelige grunnvilkår, i større grad anerkjennes. Både helsefaglig og i politisk forstand i møte med radikaliserte individer for å unngå å ty til forenklede forståelsesmodeller som antatt psykisk sykdom.

En slik eksistensiell tilnærming er for lengst overmoden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen