Debatt
Det er ikke sånn jobben vår skal være
Jeg tror ikke alle vet hvor mange barnehageansatte som har grått i ren fortvilelse over ikke å strekke til.
Annonse
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
En tidlig morgen rett før vakten min skulle starte en torsdag, jeg skrev det ned, for å ikke glemme det, men også fordi jeg tenkte at det er ikke sånn jobben skal være på en helt vanlig torsdag.
Klokka er blitt 09.00. Jeg har allerede trøsta to stykker i barnehagen. To ansatte. De har ikke brutt sammen, de har ikke knekt armen eller fått en finger i øyet. De har bare satt ord på hvordan de har det og beskrivelsen av det var nok til at tårene pressa seg forbi selvsensuren og opp i øya.
De gråt begge av en lei kombinasjon. Stress og utilstrekkelighet i en krevende hverdag. Nå må jeg bare legge til: Dette er en helt normal barnehage, i den grad det finnes, men det er viktig å presisere at dette er ikke en barnehage i en spesiell krise.
«Jeg blir så sint at jeg får lyst til å brøle!» Ordene må ut, tårene må få renne litt. Vi gir det noen minutter. Sitter der litt.
Annonse
Jeg spør om det er greit at jeg skriver om dette, setter ord på det, får det frem noe sted. «Hva hjelper vel det? De veit det jo, dem bryr seg ikke. De ser på tall, ungene er bare tall. Når talla går opp, så tenker dem jo at det er greit.»
«De veit det jo!». Kollegaen min smeller hånda hardt i bordet i ren frustrasjon. Jeg vet ikke sikkert hvilke «de» hun viste til, men jeg vil tro hun tenkte på politikere og barnehageeiere, som er de eneste som kan endre på vilkårene min kollega jobber under.
Kollegaene mine ser sin egen utilstrekkelighet og konsekvensene av den. De ser at systemet ikke gir rom for den kvaliteten som de er pålagt i sitt mandat å levere, den foreldrene forventer for barna sine. Selv om de gir alt de har, og tankekverna jobber døgnet rundt for å løse det uløselige.
Vet du, jeg tror ikke alle vet hvor mange barnehageansatte som har grått i ren fortvilelse over ikke å strekke til. Alle vet ikke hvordan stresset griper barnehagelæreren med klam hånd, eller vekker styreren på natten med sitt «har jeg husket alt!?».
Annonse
Vi kan ikke sitte der så lenge, barna venter. Den strenge harde stemmen må pakkes bort. Kollegaen min må bli klar til å være til stede for barna på avdelingen.
Brølet må ned i magen igjen, men det er ikke så sunt i lengden å gjemme sånne brøl i magen.
Hun er profesjonell, passer på at alle spor av gråt er borte før hun går. Brølet må ned i magen igjen, men det er ikke så sunt i lengden å gjemme sånne brøl i magen.
Selv forlot jeg barnehagen nå i høst, valgt inn i lokallaget mitt for å jobbe for barnehagens betingelser på en ny arena. Jeg har med meg brølet fra barnehagen.
Chiara og Anne Birgit setter i Dagsavisen (24. september) ord på det mange som har forlatt barnehageyrket for å ivareta helsa si, forteller. Marit og Kathrine vurderer (23. september) mulighetene for å bli værende.
Annonse
Disse historiene er dessverre ikke unike. Dette er noe av det som ligger bak sykefraværet i barnehagen og frafallet av barnehagelærere. Det er antagelig også noe av bakteppet for at antallet som velger barnehagelærerutdanningen er nærmest halvert i løpet av de siste fire årene.
Leser vi hva politikerne selv sier de ønsker for barnehagene, kan vi skimte et håp om at den sittende regjeringen vil gjøre noe konkret med det som best kan betegnes som en bemanningskrise.
Én ting er sikkert: Vi barnehagefolk gir oss aldri, og ikke da heller!
Annonse
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
