Det er ikke et spøkelse

I et nylig intervju med Dagsavisen uttalte redaktør i Subjekt, Danby Choi seg om det han beskriver som «woke». Han påstår at «etter 50 år med denne woke-ideologien har man begynt å se spøkelser, altså problemer som ikke finnes».

Choi understreker at han er opptatt av å se rasisme der den faktisk finnes, men sier at «hvis man ser rasisme overalt, så klarer man heller ikke å løse de faktiske problemene i samfunnet».

Det er ikke tydelig for leseren hva han mener med «faktiske» problemer, men slik jeg leser det får man inntrykk av at dagens antirasister ikke kjemper mot «faktisk» rasisme. Da mener jeg at Choi har et for enkelt bilde av hva rasisme er, rasismens historie og hvordan den fortsatt påvirker livene til folk, også i Norge.

Før jeg går videre vil jeg tydeliggjøre at jeg mener «woke» er et dårlig begrep som gjør debatten om sosiale bevegelser mindre opplyst. Vil man kritisere den antirasistiske bevegelsen så bør man si det klart. Er det feminismen man kritiserer så bør man gjøre det tydelig hvilke ideer man kritiserer.

Slik det er nå brukes «woke» som et samlebegrep på ikke bare store sosiale bevegelser, men også atferd man mener er typisk for slike bevegelser. Virkeligheten er så klart mye mer kompleks, og viser oss at atferden som ofte stemples som «woke» kan sies å gjelde hele det politiske spekteret.

Som Choi viser i intervjuet med Dagsavisen, er det ofte det å påpeke rasistiske ideer, fordommer og strukturer i samfunnet vårt, som stemples «woke».

På en måte er det ikke så underlig at uttrykket «å se spøkelser ved høylys dag» er noe som brukes om rasisme. For dem som ikke har følt rasismen på kroppen, kan den virke så subtil og nesten usynlig.

Rasisme kan veldig enkelt beskrives som å knytte negative egenskaper til ytre kjennetegn som kan henge sammen med en persons etniske, kulturelle eller religiøse tilhørighet, og behandle disse egenskapene som om de var iboende eller uforanderlige. Dette henger tett opp mot fordommer, noe vi alle har.

Det er snakk om bevisste og ubevisste holdninger som påvirker måten vi møter andre på. Det er også viktig å ha med seg at rasismens ideer opp gjennom historien er brukt til å rettferdiggjøre slavehold, folkemord, imperialisme og kolonialisme, segregering og andre former for vold.

Å tenke seg at dette ikke setter dype spor og påvirker oss i dag, er naivt. I tillegg vet vi at det finnes politiske aktører som aktivt jobber for å holde liv i rasismen.

Derfor trenger vi også å jobbe aktivt mot rasismen. Og det er nettopp dette antirasister gjør. Om de utallige vitnesbyrdene etter de globale «Black Lives Matter»-demonstrasjonene ikke var nok, har vi også en rekke undersøkelser som viser hvordan rasisme påvirker våre samfunn.

Blant annet vet vi at mulighetene for å bli innkalt til jobbintervju minker dersom man har tydelig minoritetsbakgrunn, og at antallet rapporterte tilfeller av hatkriminalitet har økt kraftig de siste årene. Av 854 registrerte hatmotiver i 2019 dreide 62 prosent seg om «rase/etnisk tilhørighet».

I tillegg er det kommet flere ulike rapporter som viser at en stor andel samer opplever rasisme, og en rapport som slår fast at utenlandsadopterte også utsettes for rasisme. En holdningsundersøkelse utført av HL-senteret viser at 34 prosent av den norske befolkningen har utpregede fordommer mot muslimer.

Dette er faktiske problemer som fører til negative konsekvenser. Men også mangelen på representasjon i media, TV og film er legitime problemer.

Mangelen på kunnskap om rasisme er også et legitimt problem. Det å peke ut holdninger, handlinger eller ytringer som kan ha rasistiske undertoner bidrar ofte til mer kunnskap og opplysning.

Hvis vi ikke avfeier det som «woke» først.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen