Det er bare å glemme en «integreringskontrakt»

Forrige uke delte Fremskrittspartiet (Frp) en status på sin Facebook-side. Der skriver partiet blant annet at det ønsker å innføre en integreringskontakt som alle ikke-vestlige innvandrere må signere. Statusen er basert på partiprogrammet som ble vedtatt i 2021. I partiprogrammet står det tydelig at ikke-vestlige innvandrere skal integreres, og at «overføringsflyktninger skal signere en kontrakt der man aksepterer norske lover og verdier knyttet til likestilling, barneoppdragelse, demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet».

Avledning

Frps innvandringspolitikk gjør meg trist og demotivert. Utfordringene med integrering, og det overhengende søkelyset på innvandreren og ikke samfunnet som mottar, avleder oss fra det innvandring faktisk handler om. Etnisitet veves tett med identitet på måter som reduserer kriminalitet, atferdsproblematikk og ekskludering til et spørsmål om kultur. Dette er ikke en bærekraftig utvikling for et samfunn som stadig globaliseres.

Frp tror at løsningen på integrering ligger i «integreringsvilje hos dem som overføres til Norge» og at norske myndigheter må legge vekt på individets evne til tilpasning i utvelgelsen av flyktninger. I tillegg står det overraskende utilslørt i partiprogrammet at «kristne forfulgte minoriteter» bør prioriteres ovenfor andre ikke-vestlige. Slike kategoriseringer skaper unødige spenningsforhold i en kamp som først og fremst omhandler liv og død.

Likegyldighet

Den såkalte Frp-modellen, som sikter på å hjelpe mennesker i nærområdet, er heller intet annet enn bunnløs likegyldighet. Det som tilsynelatende skal være et integreringsprogram, og som skal «bidra til trygghet til langt flere mennesker», tjener heller til å utvaske det kulturelle mangfoldet Norge består av. Dette er ikke integrering, men bevisst assimilasjon. Ifølge Store norske leksikon oppfattes assimilasjon vanligvis som en minoritetspolitikk en stat eller regjering fører overfor en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe for å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen.

I tillegg til en streng statlig innvandringspolitikk, ønsker Frp å gi privatpersoner mulighet til individuell oppfølging av foreldreløse flyktninger. På denne måten vil staten få frigjort en betydelig økonomisk belastning, mens viktige og livsbetingede arbeidsoppgaver med kraft til å utjevne forskjeller, pålegges individets skuldre. Å kunngjøre integrering som et individuelt prosjekt skaper problematiske forskyvninger i vårt kollektive bistandsprosjekt. Misforstå meg rett, frivillige organisasjoner er viktige supplementer i en global krise. Men når disse erstatter, heller enn komplementerer, statlige insentiver, blir løsningen bitter og uklar. Integrering kan ikke overlates til individet alene.

Slipper unna

Frp handler etter en vrangforestilling om at manglende integrering og eksklusjon skyldes individets svekkede evne til tilpasning. Dette spirer ut av en bevisst uvitenhet og mangel på kunnskap om ikke-vestlige idealer og kulturer. For at innvandring skal kunne tjene Norge som helhet, er det essensielt at de politiske løsningene også innbefatter hvordan samfunnet kan tilpasse og imøtekomme de som innvandrer. Skal vi navigere Norge mot mål som fremmer integrering, solidaritet og tilhørighet, trengs et mer inkluderende fellesskap.

Jeg er lei av at politikere, og ikke bare de på høyresiden, slipper unna med problematiske holdninger under dekke av «ytringsfriheten». Jeg blir nedslått av den notoriske marginaliseringen høyresiden praktiserer når krig, sult og globale kriser påtvinger humanitær global bistand. Fellesskapet reduseres til et spørsmål om etnisitet og ytre trekk, og ikke-vestlige stilles opp mot vestlige. At streng innvandring skal virke «preventivt og hindre at flyktninger legger ut på livsfarlige reiser», er beskrivelser som minner om de desperate unnskyldningene et barn gir når det ikke ønsker å dele.

Vi trenger ikke flere skillelinjer. Vi trenger solidaritet.