Det brenner et blårødt lys for Østmarka

Alle som er vokst opp på Oslo Øst kjenner magien knyttet til El Paso, eller Skyttenbrua. Østenfor denne møter vi som er vokst opp i asfaltjungelen i drabantbyene villmarka, det ekte. Det betyr uendelig mye for oss å kunne gå inn i den knatrete, ville og vakre Østmarka-naturen med gleder og sorger. Inn til tiurleika, de bortgjemte hemmelige plassene, og fuglereir så sjeldne at de ikke omtales i noe kart. Jeg våger påstanden at det utilgjengelige, kuperte området mellom Elvåga og Halsjøen er med på å skape Østkantens identitet. Vi er stolte av dette mystiske, ville og vakre.

Gudene skal vite at mange har trengt det pusterommet den bynære villmarka har budt på. Jeg husker samtalen mellom drabantbygutta i mitt eget nærmiljø: «Skarru i hælja? Jæ ska på skauen.» Alle visste hvor «på skauen» var, at du måtte krysse El-Paso. I voksen alder har jeg tenkt mye på hvilken enorm sikkerhetsventil som lå i «skauen». En profilert villmarking har sagt det på denne måten: «Mange hadde det ikke så greit. Skauen ga et pusterom. Vi kom oss litt hjemmefra uten at det virka rart. Ingen kunne si noe på at vi hadde sunne interesser som friluftsliv.»

Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)