Det ække så verst å værra fra Drammen

Av Anders Røren, spaltist

Det var en av de lørdagene hvor gradestokken passerte 25 grader allerede under morgenkaffen, med løfte om å besøke 30-tallet senere på dagen. En sånn dag hvor man ikke har samvittighet til å sitte inne, men det langt på vei er for varmt til å holde på med noe ute. Nettopp en slik dag hvor det er perfekt med en luftig, avkjølende tur på el-sykkel.

Jeg sykler via Åssiden stadion på vei mot Gulskogen gård. En liten gjeng med 11-12-åringer er i ferd med å vaske hender og baller etter en runde med løkkefotball på "banen". Det er godt å se at de har skjønt alvoret i koronareglene, selv om gradestokken og alderen deres fører til at det hele utarter til litt av en vannkrig. Jeg passerer gjennom latter og skrål, nesten uten at jeg blir lagt merke til. Det lukter sterkt av varmt kunstgress og våt asfalt.

Les også:Ken-Thomas (46) har skrevet kjærlighetslåt til Drammen

Langs elva velger jeg den skyggefulle grusveien nedenfor Gulskogen gård og følger den nedover not sentrum. På en benk i skyggen, nær restene av en gammel brygge, sitter en mann med armen til kjæresten sin rundt seg, og de nyter utsikten og den fine dagen i stillhet. Ute på elva har noen en fiskestang utover siden på en plastjolle som jobber seg sakte men sikkert oppover mot strømmen.

Hvor Drammenselven iler…

Deretter legger jeg turen over Marienlyst, hvor noen iherdige friidrettsjenter driver egentrening i varmen, og noen mindre barn leker i hinderløypa langs sykkelstien. En liten sløyfe bringer meg så tilbake til elva ved Gyldenløve brygge. Et par eldre karer med bar overkropp og brune ølmager jobber med å klargjøre treskøyta for en tur på fjorden, mens litt bortenfor sitter en vennegjeng på bryggekanten og deler en røyk. Det lukter granbar og mandler, og sjø.

frem mot fjordens brede fang…

Jeg følger brygga foran jernbanestasjonen og svinger opp og over bybrua, og på vei over åpenbarer kjente og kjære syn seg: Aass bryggeri, Skutebrygga, tårnbygningene, kirken, og et yrende liv på torget. Jeg setter meg en kort stund på le side av fontenen og lar et par vindkast drysse vanndråper over meg mens jeg betrakter livet. Folk med dyre solbriller koser seg på uterestaurantene, og et jazz-band spiller livlig innefra et eller annet sted. Noen småbarn jager duer foran torgscenen. Det lukter jordbær.

se vår by så fagert smiler, den vi vie vil vår sang…

På en slik dag hører det med å krysse Drammens fineste bru, så jeg legger turen gjennom parken og over til Papirbredden. En av roklubbens båter skjærer lydløst og nesten unaturlig fort igjennom vannet. Ved pollen sitter tre flotte damer med håndklær rundt kroppen. De er våte i det grå håret, og har tatt med seg en flaske hvitvin og plastglass ut, og latteren sitter løst.

her vi føler vi har hjemme…

Jeg vender så smått nesen hjemover, og sykler rolig igjennom parken ved Drammen Helsehus. Det er nesten fullt av folk og knapt en benk står ledig. En familie ha samlet seg rundt en av dem i skyggen av noen høye trær. Hyggelig samvær og samtaler, mens noen mindre barn løper rundt på gresset. Fire generasjoner samlet. Bortenfor sitter to eldre menn stille på en benk med øynene lukket og ansiktet vendt opp mot den stekende solen.

her hvor far og mor har stridt…

Neste etappe går på grusveien langs elva, forbi elveparken og opp til Berskaug. Det lukter nyslått gress. Fascinert stopper jeg opp noen minutter, idet hele den store gressletta er full av hvitkledde Cricket-spillere. Det ser gøy ut, selv om jeg er usikker på reglene. Jeg tar gangbrua over Rosenkrantzgata, og på parkeringsplassen ved Kiwi ser jeg to grønnkledde ungdommer som rydder handlevogner, og jeg tenker med ett på alle de som er på jobb, også på en dag som denne. Men ungdommene ser glade ut for at de en liten stund kan jobbe utendørs, og ser ut til å ha en stolthet i deres profesjonelle håndtering av lange handlevogntog, der mellom dyre parkerte biler.

her vi skal vårt virke fremme…

Så svinger jeg til slutt inn hjemme. Naboens flagg er heist, kanskje noen der har bursdag, og jeg hører linens rytmiske slag mot flaggstangen i den milde brisen. Det lukter nystekte vafler fra kjøkkenet, jeg har kalde, lokale bryggeriprodukter i kjøleskapet, og jeg tenker:

Det ække så verst å værra fra Drammen

Bygget på blåleire, tømmer og pappir

Her kan du snakke høyt og her kan du snakke lavt

Og her kan du snakke breit

Gi litt faen!

Sushi? -Joa, men heller biff

Og aller helst vaffel på Tverken

Bandy, Union Rock og ei halv ei med Aass

Verdens beste veikryss

Nei, det ække så verst å værra fra Drammen

her vårt hjerte banker fritt…

Les også: Godset-legenden og ildsjelen pensjonerer seg etter et liv i fellesskapets tjeneste