Den viktigste avtalen ingen vet om

Havet greier seg fint uten oss. Vi klarer oss ikke uten det. Dette skriver Morten Strøksnes i «Havboka». Boken er tankevekkende, og sier noe grunnleggende om hvordan vi mennesker forholder oss til havet.

Historien om Norge er også historien om vårt forhold til havet. Vi har verdens nest lengste kystlinje, vi har dype sjøfartsrøtter og vi forvalter store havområder. Havet har formet hvor vi bor, hvordan vi lever og det plasserer Norge i verden.

FNs Havrettskonvensjon har siden den ble vedtatt for over førti år siden satt rammene for all aktivitet til havs. Norge spilte en viktig rolle i forhandlingene, med vår første og hittil eneste havrettsminister, Jens Evensen, i spissen. Resultatet var en visjonær grunnlov for havet.

Flere av fremtidens næringer er havbaserte. Et sunt hav fylt av liv er en grunnleggende forutsetning for den norske havøkonomien. Men havet er også under press. Klimaendringer, forurensning, forsøpling og overfiske er blant noen av truslene.

Dette danner bakteppet for at Norge i går, onsdag, undertegnet FNs nye internasjonale havmiljøavtale.

Da det ble enighet om avtalen i mars, ble den spøkefullt kalt den viktigste avtalen ingen vet om. Det fortjener den ikke.

Avtalen styrker statenes plikt til å sikre bevaring og bærekraftig bruk av internasjonale havområder. Den åpner for å opprette marine verneområder på åpent hav, slik at vi kan oppfylle målet om å verne minst 30 prosent av havet. Vi får en forsterket plikt til å se på konsekvensene av aktivitet som kan være skadelig for det marine miljøet på åpent hav.

Avtalen regulerer genetiske ressurser i havet, slik at alle land kan dra nytte av fordelene av dem. Den skal også bidra til å heve kompetansen og dele kunnskap om havforvaltning, slik at alle land kan bruke og ta vare på havet.

Vi er avhengige av havet, og vi må sikre at det er sunt og rikt. Nå leverer vi for havet med en avtale som styrker og videreutvikler miljøforpliktelsene etter havrettskonvensjonen.

Det er ikke uten grunn at sivilsamfunnet kaller avtalen den største naturvernseieren noensinne.

Da Jens Evensen fôret sine forhandlingspartnere med amerikanske pannekaker og lønnesirup for å sikre fremdrift i diskusjonene om havrettskonvensjonen, kunne han nok bare drømme om hvilke muligheter havet skulle gi oss. Verden forutså nok heller ikke den samlede belastningen som i dag truer havets livsgrunnlag.

I dag vet vi mer, og det forplikter. Men vi vet ikke alt, og det forplikter også.

Vi må sikre at dagens bruk er bærekraftig, slik at havet i fremtiden kan fortsette å være et matfat, et levende økosystem, og et springbrett for nye næringer. Dette gjør vi også gjennom det internasjonale havpanelet som vi leder.

Vår havforvaltning må være kunnskapsbasert. Og fordi vi ikke alltid kan vite alt, må vi være føre var. Denne avtalen er et bevis på at verdens land kan se forbi motsetninger og geopolitiske spenninger når det kreves av oss.

Nå må vi være vårt ansvar bevisst.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen