Den rungende tausheten

Julian Assange står foran sine siste dager i det britiske rettssystemet. I dag sitter han fengslet på femte året uten lov og dom i et vestlig demokrati. Assange er ikke fengslet fordi han har gjort noe galt. Han er fengslet fordi han har gjort noe godt.

Historien om Julian Assange og WikiLeaks er nå godt kjent. WikiLeaks, som Assange startet i 2006, bidro til å avsløre brutale amerikanske krigsforbrytelser begått i Irak og Afghanistan. Ingen er blitt stilt til ansvar for disse forbrytelsene.

Straffeforfulgt er derimot journalisten Assange, som har publisert sannferdig informasjon om vestlige myndigheters krigsforbrytelser, korrupsjon og tortur i den skitne krigen mot terror. Akkurat nå risikerer han å bli utlevert til USA for å sone resten av sitt liv i et amerikansk fengsel under uberettigede anklager om spionasje.

I over et tiår har han vært gjenstand for en politisk motivert svertekampanje. De siste tretten årene har han allerede tilbrakt i fangenskap, til dels under umenneskelige forhold, på grunn av sitt journalistiske arbeid.

Så godt som alle internasjonale organisasjoner som arbeider for menneskerettigheter og pressefrihet har gitt Assange sin betingelsesløse støtte. For litt over en uke siden ble han tildelt Norsk PENs Ossietzky-pris for «sitt kritiske pressearbeid og sin innsats med å varsle om kritikkverdige forhold i USAs og de alliertes krigføring».

Etablerte norske medier har knapt rapportert om tildelingen.

Tausheten rundt Assanges fortjeneste er ikke ny. Den utviklet og manifesterte seg i takt med det offisielle narrativet om Assange som voldtektsmann, russisk spion og Trump-supporter, servert hovedsakelig av amerikansk etterretning og ukritisk reprodusert av så godt som alle medier. Dette gjelder fremdeles, selv om påstandene for lengst er tilbakevist.

Norske medier som Dagbladet, Aftenposten og Morgenbladet nøt godt av Assange og WikiLeaks sine publiseringer. Forsidene briljerte den gang med de revolusjonerende og opprivende funnene som belyste krigens sanne ansikt i Midtøsten.

Men da nyhetsverdien var over og gapestokken til Assange sto ferdig rigget, klatret de norske mediene opp stigen og lot Assange bli værende igjen, som så mange andre.

Mon tro hva denne uviljen mot å støtte en journalistkollega, en revolusjonerende representant for ytringsfrihet og pressefrihet, bunner i?

Ettersom mediene i utgangspunktet representerer folket og ikke makten, har de historisk spilt en vesentlig rolle i utfallet av politiske saker. Den veldokumenterte folkelige opinionen mot Vietnamkrigen ble brukt som våpen mot amerikanske myndigheter i sin tid.

Det samme gjorde motstanden mot apartheidregimet i Sør-Afrika. På mediene hviler det derfor et tungt ansvar til å kritisere makten, ikke bare sitere den.

WikiLeaks har gitt oss muligheten til å kikke mektige aktører i kortene og stille statsautoriserte forbrytere til ansvar. «En stat uten innsyn er en stat umulig å kritisere og derfor umulig å forandre», proklamerte Assange før han ble frarøvet muligheten til å snakke.

I et velfungerende demokrati har vi krav på å få vite hva som foregår i kulissene. Vi har rett til å kritisere de som sitter med makten, og vi har rett til å vite hva skattepengene våre blir brukt til.

Den politisk motiverte saken mot Assange representerer en alvorlig systemfeil som ikke bare undergraver troverdigheten til våre demokratiske institusjoner, men selve lovens rett og våre fundamentale rettigheter som samfunnsborgere.

Kampen for å frigi Assange er vår tids viktigste sak for den globale pressefriheten. Dersom Julian Assange utleveres til USA, vil kampen for en fri presse settes flere tiår tilbake. Det vil være et enormt tilbakeslag for demokratiet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen