De holder oss for narr

Høyre i regjering har ikke bedret behandlingstilbudet til personer som sliter med psykiske lidelser.

Snarere tvert imot.

Med en helseminister som i løpet av åtte år ikke har klart å oppfylle den gylne regel, mener fagfolk representerer en bremsekloss for behandlingen, og som innfører tiltak som savner dokumentasjon på bekostning av effektiv behandling, er det svært lite som skulle tilsi at fire nye år vil føre til positive endringer.

Psykisk helsefelt trenger en helseminister med egenskaper som Høie har vist for å takle pandemien. Interesse, nysgjerrighet, tydelig formidling av nødvendige tiltak og med tillit til fagkunnskapen.

Krisen i fastlegeordningen har vært varslet i lang tid. Lite har blitt gjort.

Fastlegene representerer kanskje den viktigste faktoren for optimal behandling av psykiske lidelser. De har en unik kjennskap til pasienten, dennes nærmiljø, familie og historie. De undersøker om det er fysiske årsaker til depresjonen, angsten eller psykosen, og de følger pasienter med mer langvarige lidelser opp etter at de er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. Å ikke få på plass en fungerende fastlegeordning vil være katastrofalt også for psykisk helsefelt.

På tross av utallige faglige råd fortsetter regjeringen nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern. Med færre tilgjengelige sengeplasser har liggetiden blitt drastisk redusert. Da må nødvendigvis fokuset for behandling bli på symptomdempning (medisiner) og ikke det kanskje viktigste i psykisk helsevern, nemlig relasjonen mellom behandler og pasient.

Regjeringens strategi om at «kortere innleggelser er bedre – og ute er bedre enn inne» bidrar ikke til optimal behandling, men trolig til nye tilbakefall og nye korte innleggelser.

Fortsetter denne nedbyggingen er ikke amerikanske tilstander langt unna.

De sparsommelige økonomiske ressursene bidrar til lite bruk av effektive behandlingsmetoder som på lang sikt ville spart samfunnet for store beløp. Det å komme tidlig til med optimal behandling av psykiske lidelser bidrar til bedre forløp både på kort og lang sikt. Likevel går personer med psykiske lidelser i altfor lang tid uten å få behandling.

Å inkludere de nærmeste inn i behandlingen når et familiemedlem har fått en alvorlig psykisk lidelse bedrer behandlingen. Likevel er dette noe de færreste får tilbud om i dagens helsevesen. Samtaleterapi er en av de viktigste behandlingsmetodene i psykisk helsevern og de fleste får tilbud i en eller annen form. Dette er imidlertid ressurskrevende og samtaleterapien som tilbys er som regel langt fra optimal.

Et økt fokus på kunnskapsbaserte tiltak rettet mot arbeidsinkludering er helt nødvendig. Arbeid har en rekke positive effekter på alt fra symptomer til økt livskvalitet.

Alle disse behandlingsmetodene har de siste årene blitt stemoderlig behandlet.

Pasientens helsetjeneste er et godt motto som alle kan være enige i.

Høyre skal ha ros for å ha bidratt til en sterkere pasientstemme i helsevesenet. Pasientene har i altfor liten grad tidligere vært inkludert i utviklingen av helsetjenestene. Behandlere brenner for å hjelpe pasientene i den vanskelige situasjonen de er i og forskere jobber iherdig med å finne frem til nye metoder og tiltak som kan bidra til å skape pasientens helsetjeneste.

Mye kunnskap har vi allerede om hvordan vi kan bidra til pasientenes helsetjeneste. En av de enkleste løsningene, og et godt sted å begynne for å skape pasientenes helsetjeneste ser ut til å være å bevilge nok penger til helsepersonell slik at de kan utføre jobben de er utdannet til å gjøre.

En psykiatrisk post som regelmessig over en 20-årsperiode evaluerte pasientenes opplevelse av å være innlagt, viste at i perioder hvor personalet fikk anledning til å gjøre jobben sin på en skikkelig måte, fikk tid til å bygge en relasjon og iverksette gode behandlingstiltak, så var pasientene veldig fornøyd med behandlingen. På den andre siden var pasientene mer misfornøyde med behandlingen når personalet følte de ikke hadde muligheten til å gjøre en god jobb for pasientene.

Det å fremme kunnskapsbaserte metoder i det offentlige helsevesen ser ikke ut til å vies spesiell stor interesse i dagens regjering. Det er interessant at det under kunnskapspartiet Høyres ledelse brukes mindre alternativ medisin i den norske befolkningen samtidig som det innføres flere og flere udokumenterte og ideologisk betingede behandlingsmetoder i det offentlige psykiske helsevern.

I dag ser vi en tendens til oppblomstring av enkeltenheter med sin helt egne tilnærming til behandling av psykiske lidelser, et godt stykke fra det som er beskrevet i nasjonale retningslinjer. Ofte går de under fritt behandlingsvalg og det reklameres med at de er medisinfrie, recoverybaserte og humanistiske.

Flotte ord og det høres ut som en optimal behandling.

Ser man nærmere på tiltakene er de imidlertid verken medisinfrie, eller recoverybaserte og dokumentasjon på pasienttilfredshet og effekt er heller sparsommelig. Når for eksempel Erna Solberg og Bent Høie skryter av at de har innført medisinfrie tiltak så holder de faktisk brukere og velgere for narr. Ingen av disse tiltakene er medisinfrie.

Vi trenger, etter årets valg, en regjering som satser på psykisk helse, som bevilger penger til effektive tiltak, som unngår dyre populistiske tiltak og som ser i hvilken grad klinikere og forskere i psykisk helsevern hele tiden prøver å skape pasientenes helsetjeneste. Det fortjener personer med psykiske lidelser.