De aller fleste står opp om morran, Brenna!

Dette skriveriet er et åpent brev til Vedum, Brenna og Ørjasæter med flere. Men det kunne også vært adressert til Åsland, Støre og Vestre. Samtlige av disse er veldig lemfeldige med fakta om det de snakker om. De tre sistnevnte har mistet all troverdighet i energipolitikken.

Dette brevet handler om velferdsordningene våre. Og hvis vi skal bruke det «å stå opp om morran» i betydningen av deltakelse i arbeidslivet, så kan jeg opplyse at hele 70,3 prosent av befolkningen faktisk står opp om morran.

Sannheten er at deltakelsen i arbeidslivet er veldig høy i Norge sammenliknet med andre industrielle land. Vi har en lav arbeidsledighet i Norge. Den er på 3,5 prosent av arbeidsstyrken. Arbeidsstyrken er på 72,9 % (15–74 år) av befolkningen.

Arbeidsledige og uføre har indirekte fått høre at de er late og kravstore av vår nye arbeidsminister Tonje Brenna og hennes meningsfeller. Folk burde enten ta tak i livene sine og komme seg opp av senga, eller holde kjeft og ta til takke med det de får.

Samtidig blir folk med millioninntekter beordret til å stå skolerett for kontrollkomiteen for sitt lemfeldige forhold til ærlig og redelig innsats for samfunnet.

Og så til paradokset i alt sammen: I dag sliter veldig mange med renter og dyrtid i Norge. En av hovedårsakene til dette er lav arbeidsledighet, som igjen fører til press og oppheting av økonomien.

Med andre ord må vi ha en viss mengde folk på tribunen for at økonomien skal være stabil og sunn. Med andre ord må samfunnet totalt sett «ofre» noen for at resten skal ha det bra.

I dag er det rett over 100.000 arbeidsledige som sitter på tribunen og ser på, og ideelt sett så må vi ha flere arbeidsledige for at regnestykkene til sentralbanksjef Ida Wolden Bache skal gå opp.

Da blir spørsmålene:

• Er det bare så enkelt som å stå opp om morran?
• Er det jobber til alle dem som ligger og drar seg utover morrakvisten?
• Er det rettferdig at de som ofrer seg for fellesskapets økonomiske målsetninger, skal få så lave inntekter at de må stå i matkø?

En annen ting som brevets hovedmottakere må slutte med, er å gi inntrykk av at våre velferdsordninger er det samme som å få gullkortet. Dette kortet betyr faktisk at de fleste som får det, kommer så bakpå at det til slutt blir umulig å komme seg ovenpå uten hjelp fra familie og venner.

Er det slik vi skal ha det i velferdsstaten vår?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen