Dagslys er den beste medisinen mot rasisme

Antirasistisk front ved leder Nina Narvestad og styremedlem Toril Øvregaard Kvæven svarte den 2. oktober på min kronikk i Stavanger Aftenblad om å styrke ytringsfriheten og fjerne lover som begrenser den. Innlegget til Antirasistisk front ble publisert i Rogalands Avis. Det er meget spennende å gå over argumentasjonen til Narvestad og Kvæven. På mange vis er vi enige om en del symptomer som plager samfunnet vårt og vi skal aldri glemme de som mistet livet den 22. juli, Benjamin Hermansen, Johanna Ihle Hansen, og alle jødene som mistet livet under andre verdenskrig. Vi skal alltid sammen fordømme rasisme og rasistiske holdninger i samfunnet.

Der Narvestad og Kvævens syn skilles fra mitt er på løsningen. Deres innlegg byr på flere løsninger, men få argumenter. Jeg har allikevel tatt tak i de sentrale poengene. Narvestad og Kvæven skriver; «Historien har vist oss gang på gang at når hatet får en talerstol, så vokser det.» For øvrig gir de ikke et eksempel på dette, men la meg forsøke å komme med et eget. I Storbritannia så vi en frammarsj av det meget radikale partiet British National Party (BNP). Jeg er sikker på at både jeg, Narvestad og Kvæven kan sammen enes om at partiet hadde flere rasistiske elementer, både i politikken og retorikken. BNP hadde vunnet flere seter fra bystyrer til EU. Ingen ga BNP en talerstol, de bli lagt til side av alle britiske medier og BBC hadde et internt forbud mot å tillate representanter fra BNP på TV og radio. Denne strategien er noe i tråd med Narvestad og Kvævens ønske om å ikke gi slike grupper en talerstol. I oktober 2009, åpnet BBC for at lederen av BNP, Nick Griffin, skulle få delta på BBC Question Time. Dette skulle vise seg å bli fatalt for BNP. Når britene ble eksponert for hvem partilederen til BNP var og deres ideer ble testet i offentlig debatt skulle tallene falle. Dagslys viste seg å være den beste medisinen og BNP raste på meningsmålingene i månedene som etterfulgte debatten. I dag er ikke BNP relevante i britisk politikk, ikke takke være forbud, men offentlig debatt og ytringsfrihet.

Vi kan klarer ikke å utfordre de til debatt som ytrer seg på ulovlig vis. På grunn av internett og sosiale medier har alle en stemme, tiden hvor aviser, radio og offentlige plasser var stedet for å diskutere og debattere politikk har endret seg. Alle kan dele sine meninger mellom internett og ulike forum og grupper kan privat ytre sine meninger uten motstand, spesielt de meningene vi har valgt å gjøre ulovlige. Uavhengig om Narvestad og Kvæven aksepterer mitt eksempel fra Storbritannia vil det være rom for å si at alle kan få tilgang på en slags hemmelig talerstol, i likhet med hvordan politiske diskusjoner foregikk på 1920-tallet i ølkjellere. Slike meninger trenger en motstemme, vi klarer ikke å nå ut i disse fora med våre argumenter og vi kan ikke straffeforfølge hver eneste som skriver noe galt på nettet. Den eneste plassen å bekjempe slike meninger er i offentlig debatt.

En av grunnene til at noen oppsøker radikale og ekstreme organisasjoner er utenforskap. Man ser også når man er alene at det er lettest å observere grunnene for sitt eget utenforskap på et makronivå, og det er lett å finne varme i enkle svar på komplekse politiske spørsmål. Man aksepterer gjerne premisser man ellers ville oversett eller argumentert imot. Vi har alle hørt utsagnene som slike krefter forsøker å nå fram med. Ofte meningsløse svar på komplekse spørsmål. Jeg oppfordrer alle som har venn som beveger seg som radikale standpunkt, ikke steng de ute, når noen trår i ekstremismens fotspor er det venner med et godt hjerte og gode intensjoner de trenger mest.

Narvestad og Kvæven skriver at de ønsker å forby all rasistisk organisering. Jeg er grunnleggende skeptisk som nevnt ovenfor at vi begrenser arenaene disse organisasjonene markerer seg i. Allikevel er det grunnlag for å si at markeringer som tyr til vold ikke bør tolereres. Fredelige markeringer bør finne sted, men når ekstreme organisasjoner markerer sine ideer, så er det ingen grunn til at vi ikke kan fremme våre egne ideer om mangfold og toleranse. Jeg deler allikevel Narvestad og Kvævens skepsis ovenfor enkelt organisasjoners markeringer, uavhengig må fredelige markeringer være lov, men vi må aldri akseptere vold.

I slutten av sitt innlegg skriver Narvestad og Kvæven et sitat fra Øverland og en kommentar. Sitat: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» Kommentar: «Hallås burde reflektere hva det burde bety for han som hvit mann.» Jeg har reflektert nøye og mitt svar vil alltid være det samme; å bruke noens hudfarge og kjønn som politisk poeng i en argumentasjon er akkurat det jeg trodde Antirasistisk front kjempet imot. Det øyeblikket motstandere av rasisme bruker hudfarge, kjønn, religion eller legning som et argument tar de et stort steg tilbake. Narvestad og Kvæven forsøker å gi uttrykk for at min hudfarge og mitt kjønn på et vis farger mitt syn på denne saken.

Jeg ber Narvestad og Kvæven reflektere over en ting i denne saken; se mennesker for hvem de er på innsiden og ikke bygg deres tanker og fordommer på det ytre.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre om en ting. La oss ikke være så skråsikre på enkle løsninger. Akkurat som de ekstreme og radikale har enkle løsninger på komplekse spørsmål, er begrensninger av ytringsfriheten en enkel løsning på et komplekst problem og vi har ingen bevis på at det virker. Ta vare på våre grunnleggende verdier som demokrati og ytringsfrihet. Husk at dagslys alltid er den beste medisin mot ekstremisme.