Boligpolitikk er velferdspolitikk

I 2020 lanserte regjeringen en ny strategi for boligpolitikk. I strategien fremkommer det tydelig at bolig dekker et av våre mest grunnleggende behov, og at bolig derfor må regnes som den fjerde velferdspilaren, ved siden av helse, utdanning og arbeid.

Med andre ord er vi endelig i ferd med å komme tilbake til tankesettet om bolig som velferd som var gjeldende i Norge i etterkrigstiden og helt fram til frislippet av boligmarkedet under regjeringen ledet av Kåre Willoch.

De siste 40 åra har bolig blitt behandlet som en forbruksvare som kan og skal selges til høystbydende med formål om mest mulig profitt. Mange har nytt godt at prisutviklingen. Kjøpte du en bolig på tidlig 2000-tallet så er sjansen stor for at du har tjent godt på denne. I deler av Oslo-området har det nesten vært mer lønnsomt å eie bolig enn å jobbe. Samtidig som at lykken har vært stor for dem som har kunne være med på prisutviklingen så har markedet blitt tøffere for dem som står utenfor.

Vi skal ganske langt tilbake i tid for å finne en lignende situasjon i Norge. Fredrikstad er intet unntak.

En bolig av god kvalitet i et trygt nabolag er et viktig folkehelsetiltak. En bolig er så mye mer enn tak over hodet, og nabolaget påvirker oss på godt og vondt. Å se områder eller byen i sin helhet er vesentlig for å møte utfordringer med blant annet levekår. Derfor var det så viktig for Rødt at boligplanen måtte rulleres samtidig som boligsosial plan. Nå skal disse planene bli en helhetlig boligplan for Fredrikstad. Og allerede denne uka skal planprogrammet opp i planutvalget.

Formålet med planen er å beskrive de muligheter og utfordringer som utviklingen på boligmarkedet gir for samfunnet og innbyggere. Planen skal adressere tiltak som bidrar til at flest mulig av kommunens innbyggere på egen hånd kan skaffe seg en god bolig.

Dette er vel og bra, men det er allikevel tilbakeblikket på den gjeldende planen som interesserer mest.

I planprogrammet for ny boligplan står det at noen av punktene i gjeldende boligplan ikke er fulgt opp. Dette gjelder blant annet utpekingsretten i plan- og bygningsloven som sikrer at 5–10 prosent av boenheter i nye prosjekter (boområder på mer enn 10 boenheter) er tilpasset variert boligbygging i forhold til standard og behov for spesielle beboere/brukergrupper.

Det pekes også på at kommunen ikke har benyttet muligheten til å sikre variert boligbygging i stor nok grad og det virker som det er usikkerhet forbundet med hva handlingsrommet i henhold til lovverk er.

I en by hvor flere aktører har ropt varsku over utviklingen i flere år, så er det særdeles skuffende at kommunen ikke har brukt det handlingsrommet som finnes for å sikre flere tilgang til boligmarkedet. Hvordan kunne dette skje?

Og viktigere: hvordan sikrer vi at det ikke skjer igjen når ny plan skal vedtas til neste år?

I Rødt har vi sagt det lenge: politikerne må tørre å ta styringen. Vi må sikre at handlingsrommet som vi får forelagt blir fulgt opp. Det holder ikke at en og annen ildsjel snakker varmt om «leie til eie» eller sier at man er opptatt av at alle har et godt sted å bo. Ved å ta mer styring så tar vi ansvar.

God boligpolitikk er god velferdspolitikk. Vårt mandat som folkevalgte handler i stor grad om å forvalte velferden. Nå må vi få på plass en tydelig plan som viser at vi tar dette ansvaret på alvor.