Befolkningsvekst samtidig som sengeplasser i psykiatrien har gått ned

Av: Joachim Agerup Løkkevik, forfatter, tidligere masterstudent i kultur- og samfunnsfag, medlem av Arbeiderpartiets Homonettverk, og elev ved Daghøyskolen i Fredrikstad.

Aftenposten kunne denne uka fortelle oss at Oslo kommune sitter på haugevis av eiendommer som koster 75 millioner norske kroner å la stå å forfalle, og det bare på ett år. Kommunen aner ikke hva eiendommene skal bli brukt til. Det diskuteres om hvorvidt disse skal selges og bli overført til privat eie, men om Oslo har lyst til å høre på ett råd, så hør på meg. Eller, ok, da, hør på andre også, men her kommer en idé.

Da hele Norge skulle sentraliseres, fulgte psykiatrien med. De siste 30, eller var det 40 år, har antall sengeplasser i psykiatrien blitt halvert, altså er det 100 prosent færre sengeplasser i dag, enn for 30–40 år siden. Samtidig har vi sett en befolkningsvekst på 50 prosent, altså fra rundt 4 millioner nordmenn, hvem nå det er, til i underkant av 6 millioner nordboere. At befolkningen i dette landet har gått opp med 50 prosent, samtidig som sengeplasser i psykiatrien har gått ned med samme prosentandel, går ikke i hop. Vi vet også at Norge ligger i verdenstoppen av verdensstatistikken over antall selvmord per innbyggertall. Jeg var selv på nære nippen til å falle innenfor denne dystre statistikken, og hadde jeg gjort det, hadde det ikke blitt noen utdannelse, to bøker, og en del kronikker publisert.

De vakreste eventyr, eller behandlingstilbud, om du vil, har jeg opplevd på Oslo Hospital og Vinder’n, eller Diakonhjemmet sykehus, avdeling psykiatri, om du vil, altså private sykehus Oslo kommune leier plasser hos, for den nette sum av 4-5 000 kroner per døgnet. På disse sykehusene har vi kunnet røyke fritt, smurt på oss solkrem, og sittet i solsteken blant georginer og 100 år gamle epletrær. Oslo Hospital vet jeg dessverre ikke hva blir brukt til nå, men Diakonhjemmet består. Oslo Hospital ble lagt ned etter å ha blitt lagt på anbud og kjøpt opp av Lovisenberg diakonale sykehjem, deretter solgt da Lovisenberg bygde et Kalnes-lignende sykehus på St. Hanshaugen midt i Oslo, på toppen av et fjell.

På «Kalnesliknende» sykehus blir pasienter stuet sammen som i bomaskiner i drabantbyene rundt storbyene i det ganske land. Forholdene er ikke optimale, det funker, men er det godt nok? Noen blir friske, så kommer dem tilbake, noen kommer aldri tilbake, mens noen er såpass svingdørspasienter, som de liker å kaller oss, at det virker som dem aldri har forlatt området.

Så, mitt råd, eller idé, til Oslo kommune er som følgende; la de flotte eiendommene, spesielt den i Maridalen, bestå, gjør dem om til psykiatriske sengeposter, det vil bli billigere for stat og kommune. Etter hvert kan det hende du, og andre, skal se, over det ganske land, at det kommer solbrune eks-pasienter ut av gamle bygg med skigarder til, med håp i blikket og vett i pannen, hipp, hipp, hei sann, hurra!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen