Debatt
Barnetrygden virker
Barnetrygden bør fortsette å være universell, og den må økes i takt med prisveksten om det fortsatt skal være en støtte for barnefamilier fra alle samfunnslag.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av: Hannah Berg, gruppeleder Rødt Fredrikstad, Silje Louise Waters, gruppeleder Fredrikstad SV og Jonas Qvale, gruppeleder Bymiljølista.
Igjen ruller debatten om hvorvidt man bør øke barnetrygden eller ei. Argumenter som at «man vet ikke om pengene faktisk går til barna» eller «ordningen kan bli en fattigdomsfelle» brukes igjen mot å øke stønaden som, etter en lang kamp fra flere partier og til slutt takket være SV i forhandling med regjeringen, alle familier får beholde fra høsten av.
I Fredrikstad har Rødt, SV og Bymiljølista kjempet den samme kampen i posisjon og de siste årene har alle barnefamilier i kommunen vår fått beholde en større og større andel av barnetrygden. Hvorfor dette har vært så viktig for oss, er helt klart: Barnetrygden virker.

Barnetrygden har en lang tradisjon i Norge. Allerede på tidlig 1900-tallet tok Katti Anker Møller til orde for at det offentlige burde gi økonomisk støtte til familier med barn gjennom hele barnas oppvekst. Fra 1908 og utover ble det fremmet en rekke forslag fra stortingsrepresentanter og andre om å innføre forskjellige former for lønnstillegg til familieforsørgere og/eller enslige arbeidstakere. Den moderne barnetrygden ble innført av Einar Gerhardsens andre regjering i 1946. Fra oktober dette året fikk alle som forsørget mer enn ett barn under 16 år barnetrygd. Siden har det blitt gjort justeringer som har ført til den ordningen vi har i dag, den siste store endringen var at den øvre aldersgrensa økte fra 16 til 18 år.
Velferdstjenester som skole, helse og omsorg er universelle tjenester til gode for hele befolkningen, mens ordninger som trygd, sykelønn og pensjon sikrer økonomisk trygghet gjennom hele livet. Likhetsprinsippet ligger til grunn for de universelle tjenestene. I tillegg bidrar disse tjenestene til forståelse for hvorfor vi bør betale skatt. Viljen til å betale skatt øker når skatten oppleves rettferdig. Det å vite at man «får noe igjen» i form av helsetjenester, skolegang – ja, eller barnetrygd – er med på å sikre fortsatt tillit til velferdsstaten.
Frykten for at trygdeordningene skal bli så høye at folk heller velger å stå utenfor arbeidslivet, bygger på den konservative forståelsen av fattigdom; bare man blir fattig nok, så «tar man seg sammen» og finner seg en jobb. Dette narrativet fører til mistenkeliggjøring av de som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet, og blir en avsporing i kampen for et anstendig arbeidsliv og god velferdspolitikk. Problemet er ikke at trygdeordningene i Norge ligger for høyt, men at lønningene og stillingsprosenten i mange yrker ligger for lavt. Et seriøst arbeidsliv og gode trygdeordninger er ikke motsetninger – begge er viktige pilarer i velferdsstaten.
Barnetrygden bør fortsette å være universell, og den må økes i takt med prisveksten om det fortsatt skal være en støtte for barnefamilier fra alle samfunnslag. I 2019 økte barnetrygden for første gang siden 1996, fra 970 kr til 1054. Hadde barnetrygden vært regulert etter prisveksten, skulle den vært på 1655 kr i 2021. Det tilsvarer litt over 7.000 ekstra i året per barn.
Organisasjoner som jobber med barn og fattigdomsproblematikk, slik som Redd Barna, er krystallklare når de peker på barnetrygden som det enkelttiltaket som kan bidra til å løfte barnefamilier ut av fattigdom. Statistikken støtter opp om dette: De kommunene hvor barnetrygden har vært regnet som inntekt har i snitt høyere andel barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, enn de kommunene som har holdt barnetrygden utenfor beregningsgrunnlaget for utbetaling av stønad. Siden tillegget for de aller minste barna ble økt under Solberg-regjeringen, har også andelen småbarnsfamilier med vedvarende lavinntekt sunket noe. Flere forskere peker også på at det er sannsynlig at den økende barnefattigdommen i Norge henger sammen med at barnetrygden nesten ikke har økt siden 90-tallet.
Ikke alle kan jobbe, men alle skal få leve, og barn skal få mulighet til å delta på lik linje med andre barn, selv om foreldrene står utenfor arbeidslivet. Dette er barnetrygden i aller høyeste grad med på å sikre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen