Barneidrett: Tidlig spesialisering øker risikoen for utbrenthet og frafall

I debattinnlegget «Ikke sleng ut allsidighet som en magisk formel», kritiserer fotballtrener Alexander Bendiksen fokuset på allsidighet i norsk idrett. Han tar opp et viktig poeng om at allsidighet ikke er noen magisk formel for suksess, verken når det gjelder deltakelse, utvikling eller prestasjon.

Imidlertid skyter Bendiksen fra hofta, og innlegget lider av faktafeil. Dette begrenser potensialet for en interessant debatt.

Bendiksen hevder at barn og unge som deltar i flere idretter har større risiko for skader, utbrenthet og å slutte med idretten i en altfor ung alder. Han argumenterer for at tidlig spesialisering vil føre til bedre utøvere.

Imidlertid fremmer han ingen dokumentasjon for påstanden sin om at flertallet av fotballspillere i de fem største ligaene i Europa gikk på fotballakademier fra de var seks år gamle, og vi stiller oss tvilende til om det stemmer. Selv om det skulle være sant, blander Bendiksen sammenheng med årsaksforklaring.

Toppidrettsutøvere er et produkt av den idrettskulturen og de idrettssystemene de har vært en del av. Vi vet ikke om barn som sluses inn i akademier fra ung alder, ville ha blitt litt bedre, litt dårligere eller like gode ved å drive allsidig. En ny oversiktsstudie viser at de utøverne som er best på seniornivå hadde en mer variert idrettsbakgrunn, startet senere i hovedidretten, trente mindre og hadde langsommere progresjon enn de beste utøverne i junioralder.

Studier viser også at tyske landslagsspillere og akademispillere i England ikke drev mer med målrettet fotballaktivitet enn amatørspillere, men var mer involvert i lek og løkkefotball.

Forskning fra suksessfulle norske fotballmiljøer støtter også oppunder at god toppspillerutvikling er i tråd med den norske idrettsmodellen – ikke på tross av, som Bendiksen har hevdet tidligere. Riktignok kan karriereveiene til toppfotball raskt være i endring når idretten blir kommersialisert og profesjonalisert tidligere, og vi ønsker derfor mer oppdatert forskning velkommen.

Sannsynligheten for å utvikle gode spillere ser altså ut til å være størst når barn og unge får holde på med de aktivitetene de liker best – enten det er å drive med en miks av fotball, håndball og langrenn, eller å kombinere organisert fotball med lek og trening på løkka.

Det er lite belegg for å hevde at barn og unge var langt mer aktive før, men det er belegg for å hevde at den tradisjonelt organiserte idrettsaktiviteten har økt i mengde og omfang. Overraskende nok viser studier på norske skolefritidsordninger at barna er vesentlig mindre aktive når de voksne skal organisere leken og idretten.

Vi er enige med Bendiksen om at for mye organisert trening og kamp kan føre til for stor belastning for barn og unge, som øker risikoen for skader og frafall. Forskning viser at en U-14 spiller i et engelsk akademi på nivå 1 har i gjennomsnitt tre organiserte treninger og en kamp i uken. En ambisiøs norsk fotballspiller på U14 har ofte vesentlig mer organisert trening og kamp enn dette, spesielt om de går på idrettsskole og/eller driver med flere idretter.

Men å skylde på mer idrett i skolen som syndebukken er neppe riktig. Selv om det øker belastningen når det er i tillegg til klubbaktivitet på ettermiddag, er idrettsskoletilbudet ofte av høy kvalitet med gode trenere og lærere som fokuserer på en bredde av kunnskap og ferdigheter. Våre studier viser at treningsopplevelsen er annerledes når presset for å prestere godt for å bli tatt ut på laget er borte. Et skoletilbud som supplerer klubbtreningene, og som i fremtiden kan være mer i stedet for, og ikke bare alltid i tillegg til, trening på ettermiddag og kveld, kan være positivt.

Bendiksen mener at den beste løsningen på skadeproblematikken er at barn og unge spesialiserer seg i én idrett fra ung alder. Men forskning viser at det å spesialisere seg tidlig faktisk øker risikoen for skader og overbelastning, og reduserer ikke sannsynligheten for skader som Bendiksen hevder.

Allsidig deltakelse i flere idretter kan ivareta glede og overskudd, mens tidlig spesialisering øker risikoen for utbrenthet og frafall. Selv om godt utdannede trenere som Bendiksen kan være bedre rustet til å håndtere belastning, er det noe helt annet enn å anbefale tidlig spesialisering som løsning på skadeproblematikken.

Det er derfor viktig å understreke at det er lite vitenskapelig belegg for å påstå at tidlig spesialisering fører til færre skader, bedre utøvere eller mindre frafall. Faktisk viser forskning det motsatte – at allsidig idrettsaktivitet i ung alder kan være mer gunstig for utøvere enn tidlig spesialisering. Eksempler på utøvere som har hatt suksess gjennom allsidig og lystbetont idrettsaktivitet understreker dette poenget.

Vi er helt enige med Bendiksen i at bedre trenerkompetanse er viktig for både topp og bredde i norsk idrett. Imidlertid kan det være utfordrende å finne løsninger på hvordan norske idrettslag kan skaffe seg tilstrekkelig trenerkompetanse uten å drive kostnadene til himmels. Det er også viktig at trenerkompetansen bygger på solid kunnskap, og ikke kun baseres på tilfeldige erfaringer eller løse skudd fra hofta.