Barna som forsvinner

Barns rettigheter brytes daglig i Norge. Dette er ikke bare alvorlig, men det er direkte kritikkverdig. Det som er avdekket tidligere ser dessverre ikke ut til å bli noe bedre – heller tvert imot.

Det er grunn til å spørre om det finnes vilje til å endre på dette, eller skal vi bevisst se gjennom fingrene med svikten? Er det en ønsket politikk?

Det er på tide å slippe til ufiltrerte stemmer fra bakkenivå.

Norge er blitt kritisert for flere forhold tidligere. Barneombudet har uttrykt bekymring for det de har sett av brudd på FNs barnekonvensjon og opplæringsloven. FN har på sin side gitt Norge kritikk for blant annet at elever med funksjonsnedsettelse ikke sikres godt nok mot mangelfull opplæring og diskriminering, og vi har dessuten mangelfull klagerett for barn til FN.

Vi jobber frivillig med tematikken ufrivillig skolefravær og ser alvorlig på det som avdekkes. Vi har i en lengre periode brukt tid på å innhente erfaringer fra andre foreldre med barn med ufrivillig skolefravær.

Vi har hatt møte med to statsforvaltere, Kunnskapsdepartementet, UDIR, Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO), Barneombudet, Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG), Elevorganisasjonen og en rekke stortingspolitikere. Vi har også hatt samarbeid med flere journalister. Målet har vært både å opplyse om og belyse temaet, men også å få en endring på systemnivå.

Vi er usikre på om flere av dem vi møter forstår alvoret.

Bekymringen gjelder det vi er vitne til på bakkenivå i landets kommuner. Det handler om foresattes egne erfaringer og historier, hvordan barn mister muligheter og hvordan kommunene bryter sine lovpålagte tjenester, hvordan familier blir motarbeidet. Vi ser at saker treneres og hvordan kommuner gir inntrykk av å innfri lovens krav.

Skolens mandat er for stort for rammene; det er for få hender på for mange barn. Resultatet er at mange elever utvikler et ufrivillig skolefravær. Barn kan bli syke av en skolehverdag som ikke er tilrettelagt – og andre igjen blir ekskludert. Felles for disse elevene er at de står uten reelle opplæringstilbud som er tilpasset deres evner og behov.

Det ser ut til at det er lærerne som sitter igjen med ansvaret.

Vi ønsker at følgende områder belyses fremover:

Mørketall og det vi kaller de usynlige barna. Vi vet at mange elever har avtale om redusert oppmøte uten at dette registreres som fravær. Ved å tilrettelegge for kortere dager uten at det ligger et enkeltvedtak til grunn, så vil det på papiret gis inntrykk av at elever deltar full tid på skolen.

Flere av disse timene kan være vedtakstimer med spesialundervisning som også uteblir uten at det føres avvik på det. Vi vet også at barn fritas helt eller delvis fra opplæringsplikten, og UDIR har ikke statistikk på dette.

Det er fare for at økonomi overstyrer barns behov og lovpålagte oppfølging. Nylige tall viser at 7,8 % av elevene gikk ut uten grunnskolepoeng etter skoleåret 2022/2023.

Dette er svært alarmerende tall. De stiger stadig, og det må avdekkes årsaker til økningen. Vi ønsker oss undersøkelser som inkluderer foresatte, elever og berørte lærere. Vi mener selvsagt ikke at alle elever – uavhengig av fungering og forutsetninger – skal ha tilstrekkelig karaktergrunnlag for å få grunnskolepoeng.

Dette handler om at elevene skal få utvikle sitt potensiale og ikke miste muligheter på grunn av for dårlig tilrettelegging.

Elevundersøkelsen er obligatorisk for skolene å gjennomføre, men frivillig for elevene å svare på. Likevel vet vi at et grovt overslag viser at 10–14 % ikke svarer på denne, og vi vet at mange elever som har lite tilstedeværelse (eller er helt fraværende) ikke får mulighet til å svare.

Dette kan også være en mulighet å se nærmere på: Har de mottatt elevundersøkelsen eller frivillig latt være å svare? Det er også et problem for mange at denne besvares i skoletiden – flere elever vil streve med å gi oppriktige svar, eller de kan misforstå spørsmålene.

«Svinn»: De barna som ikke får oppfølging, sakene som treneres, vente og se-holdningen vi er vitne til, barna som står i kø hos spesialisthelsetjenesten, i kø på PPT, de som venter på avklaring, de elevene som befinner seg i mørketallene, de som klager og så videre.

Kan man være så kynisk som å si at det er store besparelser i et budsjett ved å la dette foregå som det gjør? Selvsagt er kostnadene i den andre enden enorme.

Det brukes store ressurser på møtevirksomhet, svar, tilsvar, rapporter, vurderinger og skjemaer – for ikke å snakke om sysselsettingen ellers i systemene rundt. Sånn sett kan vi si at ressursene finnes, men det er ulike budsjetter.

Pengene bør vel flyttes nærmere barna slik at det blir flere hender i skolen, der barna er? Dette vil hjelpe både ansatte og elever.

Er meningen etter endt utdanningsløp at en del av elevene er et beregnet «svinn»? Hjulene går rundt i sosial- og helsetjenestene, men samtidig svikter det jo der også. Belastningen blir unødvendig stor. Vi minner selvsagt om at dette ikke er rettet mot enkeltmennesker i systemet, men kanskje man kan tenke på det som opprettholdende faktorer for at vi ikke kommer videre?

Barna mister tillit: Svært mange av disse elevene mangler ikke bare mestringstillit, men de har også mistet tilliten til de voksne rundt seg. Til slutt vil de ikke dele informasjon med andre enn sine egne foresatte, og kanskje ikke dem engang.

Ikke å bli hørt og bli tatt på alvor har alvorlige konsekvenser. Barna blir enda mer usynlige og vanskelige å nå frem til. På denne måten blir også ansvaret lagt over på dem fordi de «ikke vil ha hjelp», «ikke er i posisjon» og så videre.

Til slutt ønsker vi oss en havarikommisjon som kan gå grundig gjennom hva som går galt – når det går galt – for å unngå å gjøre de samme feilene igjen.

Det finnes allerede en rekke rapporter og tilsyn som forteller mye, men en bred gransking av hva som faktisk foregår i landets kommuner er på sin plass. Det er ofte følgefeil på følgefeil som dominerer disse sakene.

Ikke rart de omtales som kompliserte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen