Barna samfunnet har svikta

Det var mange av oss som satt igjen med en vond magefølelse etter å ha sett Brennpunkt sin «Instukids»-serie. Her får vi et innblikk i livet til institusjonsbarn, eller «instukids» som de kaller seg selv, som vi som seere blir både berørt og opprørt av. Er det virkelig slik barna vi lar institusjonen og barnevernet ta omsorgsansvaret for har det i hverdagen? Svaret på det er ja, med et stort «men» bak.

La oss stadfeste det med en gang. Det finnes flere gode barnevernsinstitusjoner. Det er mange utrolig dyktige fagfolk som jobber på institusjonene. Og for noen barn er institusjon det beste tiltaket. Det er det som reddet dem.

«Instukids» får fram i lyset gjennom sterke personlige fortellinger flere av de store utfordringer med hvordan barn i statlig omsorg har det. Samtidig, som det blir påpekt i serien, så er ikke dette noe nytt for de som jobber med og for barnevern. Dette er utfordringer som har blitt beskrevet i mange rapporter tidligere, blant annet fra Barneombudet, oss og flere andre barnerettighetsorganisasjoner – uten at det har blitt gjort noe nevneverdig med. Stadige tilsyn innad i barnevernstjenesten over flere år har avdekket alvorlige mangler, og vi har kunnet lese om barn som ikke får den nødvendige hjelpen de trenger grunnet manglende økonomiske ressurser, kompetanse og tverrsektorielt samarbeid.