Barbie, hvem er du egentlig?

På søndag var jeg så jeg en av sommerens storfilmer, «Barbie». Det var to deilige timer med eksistensiell krise i rosa og tonnevis med humor.

Det har strømmet på med kommentarer om alt fra barbiehusenes arkitektur, moteplagg, og hvilke dukker som har solgt og ikke, i en rekke aviser.

Plutselig kunne man diskutere Barbie som om hun var en Ibsen-karakter, en Nora eller en Hedda Gabler. Når en film, et bilde eller et teaterstykke får folk til å diskutere i så stor grad tenker jeg med en gang at det er potent kunst.

Det var ingen tvil, jeg måtte dra å se den. Og jeg fant mest interessant i filmen var angsten for alderdommen, kampen mellom Barbie og Ken og så klart, de absurde skjønnhetsidealene.

Men alt dette henger jo sammen. Spørsmålet jeg sitter igjen med er; Barbie, hvem er du egentlig?

Et sted i det berømte essayet «Et eget rom» spør den britiske forfatteren Virginia Woolf: Hva betyr skjønnheten din for deg?

Jeg tror at alle mennesker egentlig ønsker å være vakre og at andre skal se oss som vakre. Men som oppfinneren av Barbie sier i filmen: «Nobody looks like Barbie». Mange prøver hardt, men det tror jeg mest er et sabla slit.

Reaksjonen på Barbies cellulitter og flate føtter er god parodiering på hysteriet over kroppens forfall og alderdomsangsten som herjer i dagens samfunn. Selv om filmen stort sett består av unge mennesker som har vunnet det genetiske lotteriet, gjør den i alle fall et slags forsøk på å hedre alderdommen og visdommen som følger med.

Vi får en vakker sekvens med monologen fra Barbies oppfinner. «Menneskelivet er kort og forgjengelig, men ideene lever evig.»

Ken reiser med Barbie til den virkelige verden og blir totalt frelst av ideen om patriarkatet. Fra Leonards Cohen kjente låt «There is a war» kan vi høre følgende linjer I første vers; «There is a war between the rich and poor, a war between the man and the woman», og denne tidløse kampen er absolutt til stede i «Barbie».

Det blir en kamp mellom menn og kvinner. Med hester, gitarspilling og kvinnelist som våpen. Ken overtar Barbieland og flytter inn i Mojo Dojo Casa House. Det første han innfører er rus (alkohol i minikjøleskap), grilling og umyndiggjøring av kvinner. Så banalt, så enkelt, men, likevel, gjenkjennelseseffekten er så sterk at jeg hører kvinner i salen le så de gråter, eller gråter så de ler. Humoren kommer ridende inn på en hvit hest og Kens besettelse av hester sørger for at det hele forblir fantastisk godt plassert i komediesjangeren på beste vis.

Men Kens frustrasjon er like reel som Barbie sin. Det å sitte fast i et samfunn, miljø, eller et arbeid der styrkene dine blir gjort til svakheter, er destruktivt. Det være seg kreativitet, følelser, sensitivitet, rå muskelkraft, beach, logisk tenkning og nytenkning. Alt kan snus fra å være en styrke til en svakhet og omvendt.

Kulturen og omgivelsen du lever i har mye å si for om du føler deg som en taper eller en vinner. En ape i havet, eller en fisk i toppen av tre. Eller omvendt. Her treffer regissøren noe for akkurat dette har det vært skrevet mye den siste tiden.

«Men don`t like women, and women don`t like women, that`s the only thing we can agree on» sier den unge jenta fra den virkelige verden. Jeg skjønner hvor det kommer fra.

Ja, for mye østrogen på et sted kan være slitsomt, på samme måte som for mye testosteron på et sted kan være det. Men, personlig, liker jeg damer. Spesielt de grepa, robuste, damene, furet og værbitt, kortklipt om du vil.

De damene som har sett alt og hørt alt før, fordi de har levd. De som ler så det ruver i den godt jorda kroppen, som i foten av et fjell, og i brystene som hviler langt nede på magen, når den unge hingsten av en sjef prøver alle hersketeknikkene i boka for å få dem til å gå med på noe som ikke egentlig er greit.

Åh, som jeg liker disse damene. Jeg hadde ikke klart meg uten dem, og det hadde ikke Barbie heller. Vi trenger dem så inderlig.

Det blir heftig mye rosa i filmen, men sånn jeg tolker det er det ikke nødvendigvis en hyllest til fargen rosa, men til å fylle livet ditt med dine farger. Med det du liker. Føler du deg best i hjemmesydd folkedrakt og med rosemalte kister i stua, da håper jeg du går fryktløst inn for nettopp det.

Norge, spesielt, har litt å gå på når det gjelder mangfold i stil og kultur. Dette godt poengtert av Robbie Williams i sommer. Den stakkars superstjernen hadde blitt redd under et opphold i Oslo da han så ut på gaten og så utelukkende mennesker med beige underdeler og hvite topper. Han lurte på om det var en konspirasjon fra myndigheten.

Beige underdel og hvit topp er veldig fint, men jeg blir også redd hvis det er for mange av disse på en plass. Å, Barbie, jeg forstår godt hvorfor du gjorde det, tok på deg en beige blazer når du skulle innta den virkelige verden, men innerst inne skulle jeg ønske du beholdt den rosa jakka, hvis det var det du egentlig ville.

Poenget er, alt for lenge har kvinner lagt en demper på seg selv. Rosafargen har blitt seksualisert og knyttet til det å være et umyndig objekt. Eller et barn. Men sånn trenger det ikke å være. Og det tror jeg helt ærlig ville gagne både menn og kvinner. Om vi tillot oss å bære våre sanne farger.

Altså det motsatte av å være selvutslettende og å legge en demper på oss selv i mannens nærvær. For på slutten av filmen blir det nevnt at stereotypiske Barbie kanskje er selvutslettende. Hvem er du egentlig? Hun har rett og slett en stor eksistensiell krise. Dette kan være en smertefull prosess. Men, som jeg måtte forklare datteren min, ingen eksistensielle kriser og ingen vekst.

Barbie har vært igjennom en eksistensiell krise, og vokst. Og jeg syntes det var helt nydelig å se på.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen