Bankkriser: Når staten tar kontroll

Finansmarkeder verden over skjelver. I USA har myndighetene måtte gripe inn for å berge to større banker – Silicon Valley Bank og First Republic. Det har ikke skjedd siden finanskrisen i 2008.

I Sveits måtte myndighetene gjøre det samme og sørget for at storbanken UBS kjøpte konkurrenten Credit Suisse.

Dermed kan man trygt si at historien gjentar seg. Når finansmarkedene skjelver og banker står på kanten av stupet, er det som oftest myndighetene som må gripe inn.

Det skjedde under finanskrisen i 2008, da Bank of America – med statlig tilrettelegging – kjøpte konkurrenten Merril Lynch, som da var på konkursens rand.

Vi har vært der også i Norge. For 30 år siden ble staten eneeier i Norges største bank – DnB. Det skjedde etter at norske banker ble utsatt for en omfattende bankkrise mellom 1989 og 1992, hvor de største norske bankene – Kreditkassen, Fokus Bank og DnB – gradvis ble overtatt av myndighetene. Gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond.

Den 30. mars 1993 vedtok generalforsamlingen i DnB at de resterende privateide aksjonærene i banken ble nullet og DnB ble helstatlig.

Ingen kriser er like. De har forskjellig utgangspunkt og ulike måter å utfolde seg på. Kriseløsninger og håndtering av dem vil derfor variere i takt med krisens gang, men også med politisk handlingsrom og ideologi. Det er dessuten slik at staten ikke sitter klar med hele verktøykassen.

Det vil alltid være ønskelig at bankene håndterer kriser selv gjennom sin egen ansvarlige kapital og banksikringsfondet, det såkalte soliditetsvernet som utgjør førstelinje- og andrelinjeforsvaret mot nedgangstider. Likviditetsvernet er det staten som står for, i første omgang gjennom sentralbankens tilføring av kapital til finansmarkedet. I finanskretser kalt «lender for last resort» – eller långiver i siste instans.

Det vil alltid komme krav om bistand fra myndighetene i forbindelse med en finansiell krise, og med den sentrale plasseringen bankene har i samfunnet, vil det offentlige ha en interesse i at kriser blir løst. Alternativet – full systemkollaps – er aldri spesielt attraktivt. Historien har likevel vist at det har vært en viss uklarhet i hvordan myndighetene faktisk bidrar overfor bankene i en krisesituasjon.

Årsaken til denne «konstruktive uklarheten» er å redusere faren for «moralsk hasard», hvor bankene tar myndighetenes inngrep og redningsaksjoner for gitt og oppfører seg deretter. Myndighetene prøver altså å få låntakere og långivere til å oppføre seg like forsiktig som de ville ha gjort om de ikke visste at myndighetene vil gripe inn.

«Bad banking, bad policy, bad luck». Slik forklarte Hermod Skånland den da pågående bankkrisen i sin årstale i 1989. Da lå bankkrisens kritiske høydepunkt enda et par år fram i tid.

Feilslått politikk bidro dermed til å legge til rette for det som skulle utvikle seg til en av de mest alvorlige bank- og finanskrisene Norge noen gang har sett.

Blant annet et skattesystem som var overmodent for reform på 1980-tallet, og som sørget for en skattefinansiert utlånsvekst. Det var en av de sentrale hovedårsakene til gjeldsboblen som bygde seg opp utover 1980-tallet, som ble en giftig kombinasjon sammen med et boligkrakk. Dårlig politikk var imidlertid ikke alene nok til å utløse krisen. Oljeprisfallet i 1986, kombinert med mye dårlig bankhåndverk, ledet til Skånlands velkjente sammenfatning av årsakene til bankenes store tap.

Som historiker er det alltid fristende å si at historien gjentar seg. Den gjør ikke det, men det er likevel mulig å trekke noen lærdommer av historien. Vi har sett mange eksempler på at politisk styring ikke strekker til, at politikken ikke evner å tøyle banknæringen. Når det finansielle systemet beveger seg mot kollaps, er det ofte for sent.

Det skjedde ikke bare før den norske bankkrisen på 1990-tallet, eller før finanskrisen traff Island i 2008, men har skjedd gjentatte ganger gjennom de siste 200 årene. Når politikken eller reguleringene feiler, kan konsekvensene bli uoversiktlige.

Om krisene er egenproduserte, som bankkrisen på 1990-tallet eller kristianiakrakket på 1890-tallet, eller om de kommer utenfra, som finanskrisen i 2008, varierer fra gang til gang. Men det er ingen tvil om at gode reguleringer bidrar til å hindre at kriser får utvikle seg.

Norge har siden uavhengigheten fra Danmark i 1814 vært vitne til ni større finansielle kriser, som på ett eller annet vis har rammet den norske økonomien. Myndighetenes evne og mulighet til å håndtere slike kriser har endret seg gjennom historien. Gode reguleringer og en aktiv stat er nødvendig for å hindre fremtidige kriser.