Bangladesh er landet hvor alt føles så ekstremt

Tidligere denne måneden satt jeg i en åpen trebåt på en av de mange elvene som renner gjennom Jamalpur i det nordlige Bangladesh. En av de elvene som er så store og renner så bredt at det er umulig å skjønne hvilken retning den renner i det hele tatt. Under regntiden flommer elven over og lager store innsjøer hvor det før var tørt land. Nå er den på vei tilbake og langs bredden ser vi hvordan den har dratt med seg store jordmasser på veien. Erosjon er en stor utfordring for menneskene som lever her, og hvert år mister de store landområder til elven. En landsby ligger nå helt oppi den bratte skrenten som går ned i vannet. Neste regntid må de nok flytte alle sammen, for da vil hele landsbyen forsvinne ut i vannmassene. Hvor de skal gjøre av seg er ikke lett å si i et land med gode 165 millioner mennesker fordelt på et landområde litt større enn en tredjedel av Norge.

Senere på dagen sitter vi i et klasserom på en liten skole en kort kjøretur fra elven. Skolen har ikke mer enn tre klasserom, allikevel går det ca. 150 elever på skolen. De fire ansatte lærerne må undervise i to skift hver dag for å kunne gi alle elevene undervisning. På veggen bak oss, rett over stolryggen, er det noen tydelige merker. En strek som strekker seg bortover hele blikkveggen. Hit gikk vannet sist det var flom forklarer læreren. I to uker under regntiden i år sto skolen under vann. Hele den store marka der skolen ligger var forvandlet til en liten innsjø, og barna måtte holde seg hjemme. Noen kunne ikke engang forlate hjemmet sitt da vannet sto helt opp til dørkarmen.

Men flommen er ikke den eneste utfordringen denne skolen har møtt i det siste. Under koronapandemien ble alle offentlige skoler beordret stengt i 18 måneder. For de aller fleste elevene i Bangladesh betydde det 18 måneder uten undervisning. Skolen har nå derfor elever i tredje og fjerde klasse, som knapt har mottatt en dag undervisning i sitt liv. Det er en formidabel oppgave som ligger foran de fire lærerne og tusenvis av andre lærere rundt på skolene i landsbygda i Bangladesh. Landet er redd for at de har mistet en hel generasjon barn som ikke kommer til å få utdanning.

Bangladesh er landet hvor alt føles så ekstremt; fargene på rismarkene er intenst grønn, maten smaker ekstra mye, fargene på klærne til alle menneskene lyser opp hele bybildet, trafikkene er et evig kaos og været kan bli så voldsomt at du tenker du aldri før har hørt så høyt tordenvær eller sett så mye regn.

Bangladesh er også det er også landet hvor millioner av mennesker jobber i tekstilindustrien, lange skift, seks dager i uken for en minstelønn på 530 kroner måneden og de som organiserer seg risikerer å miste jobben. Bare slik at vi skal kunne kjøpe T-skjorter på H&M til 99 kroner og gi vårt lille bidrag til bruk og kast-samfunnet som forsøpler planeten vår.

Det er landet hvor over halvpartene av jentene blir giftet bort før de er fylt 18 år, fordi foreldrene ikke har råd til å ha dem boende hjemme lenger. Kan hun ikke få barn eller er hun ikke flink nok til husarbeid, risikerer hun å bli sendt ut på gata av sin nye svigerfamilie, uten noe form for sikkerhetsnett.

Det er landet som ligger så lavt over havoverflaten at selv de minst endringer i havnivået kan få katastrofale følger og hvor endringene i klimaet allerede rammer millioner av mennesker hvert år. Nylig er det landet hvor krigen i Ukraina har økt gassprisene så mye at strømmen må kuttes for de millioner av innbyggerne flere timer hver dag, og har drevet prisene på strøm, mat og drivstoff til himmels for en befolkning som slet med å ha nok til å overleve i utgangspunktet.

Grunnen til at jeg skriver denne kronikken er ikke å si at vi ikke vet hvor godt vi har det her i Norge, og at vi derfor ikke bør klage. Å sette livene i Norge opp mot Bangladesh er lite hensiktsmessig. Men vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. I en tid hvor kriser kommer på løpende bånd kan det være viktig å huske på at kriser har en tendens til å ramme hardest de som har det vanskelig fra før. For SV er internasjonal solidaritet et bærende prinsipp, og det skal stå like sterkt også i utfordrende tider. Vi vet at andre land ser til Norge når det gjelder bistandsbudsjettet, derfor må vi gå foran for å få andre land til å følge etter.

At regjeringen velger akkurat dette året til å ikke oppfylle 1 %-målet for bistand er derfor vanskelig å forstå, at de velger å kutte i utdanningsbistanden spesielt er utilgivelig. Av alle kriser er det en det ikke snakkes høyt nok om, nemlig utdanningskrise som har oppstått i kjølvannet av pandemien som holdt flere 100 millioner barn borte fra skolebenken i over et år. Hvorfor skal de fattigste barna i verden være de som betaler den største prisen? I år burdet være året der budsjettet hvor bistand og klima virkelig står høyt på prioriteringslisten!