Balansegang i nord

Sovjetunionens fall for snart 35 år siden utløste nytenking rundt Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. I 1993 ble Barentsregionen etablert, som et tiltak for å bygge sikkerhet på tvers av statsgrensene i nord og forankre Russland i et «regionenes Europa». Samarbeidet skulle styrke sivilsamfunn og rettsstatsprinsipper i Russland og bidra til demokratisering.

I årene som kom måtte norske toppolitikere stadig vekk konstatere at «demokratiet ennå ikke er grunnfestet». Ordet «ennå» var en nødvendig ingrediens i beskrivelser av forholdet til Russland. En transformasjon var jo på gang, sett fra norsk side.

Barentssamarbeidet ble primært en norsk-russisk samarbeidsplattform, mens de nordlige regionene i Sverige og Finland av ulike grunner forble mindre engasjert. Et opprinnelig multilateralt samarbeid utviklet seg til bilaterale kontaktflater mellom Norge og Russland i nord.

Mens den norske engasjementspolitikken overfor Russland i nord ble videreført helt fram til februar 2022, har mye forandret seg på russisk side av grensen, særlig gjennom det siste drøye tiåret. Da Putin byttet plass med Medvedev i 2012 og ble president for en tredje periode, var det store folkelige protester i Russland mot valgfusk og autoritær utvikling. Deretter har Putin styrket maktvertikalen gjennom å demontere det russiske sivilsamfunnet.

Den autoritære vendingen i russisk politikk slo umiddelbart inn i Barentssamarbeidet. Russiske frivillige organisasjoner som arbeidet med menneskerettigheter, urfolk, LHBT-spørsmål og miljø ble særlig rammet, men også norske bedrifter med ambisjoner om å investere på russisk side av grensa merket det endrede politiske klimaet.

Det siste tiåret har vi sett en strategisk bruk av «public diplomacy» fra den russiske utenrikstjenesten i Norge, særlig i nord. En norsk velvilje til å minnes krigshistorie i offisielle seremonier sammen med Russland, har fungert som plattform for å fremme russiske militærpatriotiske symboler og verdier i norsk offentlighet – og for å bygge opp under spenninger mellom sentrum og periferi.

Sivilsamfunnskontakter på tvers av den norsk-russiske grensen i nord har lenge vært en illusjon.

Jo Moen Bredeveien: Bjørner, drager og troll forenes i kampen mot demokratiet

Utviklingen har etterlatt seg noen paradokser for Norge. Selv om skiftende norske regjeringer la til grunn at Russland gikk i en autoritær retning og at landet fremmet en antivestlig retorikk, så førte ikke denne situasjonsforståelsen til endringer i den norske engasjementspolitikken overfor Russland i nord.

Politikken har speilet et sterkt norsk ønske om å holde på kontaktflater og kanskje på sikt bidra til å få Russland inn på en mer konstruktiv kurs igjen.

Denne linjen har kommet med noen kostnader. Ser man den sterke antivestlige retorikken og Kremls repressive politikk både hjemme og ute i sammenheng med de brede russiske kontaktflatene inn i nordnorsk offentlighet, blir det naturlig å stille spørsmål ved i hvilken grad disse er blitt brukt til påvirkning og undergraving.

Både historiske eksempler og dagens sikkerhetspolitiske klima viser en sterk tendens fra russisk side til å søke å utøve fordekt politisk innflytelse mot Norge – som et Nato-medlem med særlig strategisk beliggenhet sett fra Kreml.

Les også: Russland slår til mens Ukraina venter på våpen

Eksemplene på dette er dessverre mange. Et spørsmål i dag er hvordan vi kan motvirke slik uønsket atferd, og samtidig bidra til å bevare ro og stabilitet i våre nærområder. Det krever sikkerhetspolitisk nytenking omkring de veletablerte begrepene avskrekking og beroligelse.

Hva er avskrekking og beroligelse? For det første har begrepsbruken vært lite avklart og konsekvent. Begrepet beroligelse er blitt brukt om så ulike ting som grenseoverskridende samarbeid, avspenning, engasjementspolitikk og selvpålagte restriksjoner. Denne tvetydige begrepsbruken er uheldig.

Avskrekking er å forhindre uønsket adferd ved å overbevise den andre parten om at kostnadene ved en slik adferd vil overgå den eventuelle nytten. Beroligelse handler om å avklare overfor en motpart egne intensjoner om å bevare status quo. Avskrekkende virkemidler må være troverdige, men de kan være av ulikt slag; det kan være evne til å straffe eller nekte, eller til å overbevise motparten om katastrofale omdømmetap eller andre negative virkinger.

For det andre: Siden begrepene beskriver en form for kommunikasjon omkring nytte- og kostnadskalkyler, og siden utgangspunktet for kommunikasjonen er status quo, er begrepene bedre egnet for å beskrive strategisk stabilitet enn for politiske strategier som tar sikte på endring.

Les også: Mener Putin kan ta Baltikum på sju dager

For å konkretisere: Norsk engasjementspolitikk overfor Russland, med sikte på «transformasjon», har ikke vært «beroligelse», selv om det har vært omtalt slik. Til tross for at både nordområdepolitikken og barentspolitikken har vært bygd på en grunnmur av strategisk stabilitet, så har mange elementer her også handlet om helt andre ting for Norge enn avskrekking og beroligelse.

Russlands økende vilje gjennom de siste årene til å utnytte kontaktflater til manipulasjon, påvirkning og subversjon krever nye strategier fra norsk side. Noen av de russiske aktive tiltakene kan møtes med virkemidler som kan beskrives som avskrekkende, for eksempel norsk evne til attribusjon/«shaming», god situasjonsforståelse, og det åpne samfunnets samlede evne til å øve motstand.

Samtidig er det svært viktig, i lys av russiske aktive tiltak og påvirkningsoperasjoner, å identifisere hvilke aktører på russisk side som har kontakt med norske aktører, og hva slags interesser de fremmer.

Anders Bjartnes: Barentshavet Nord bør vedtas vernet

Det er også viktig å definere og markere klart og tydelig hva slags adferd vi finner uakseptabel, og aktivt motvirke den. Dette er ikke bare en form for avskrekking som supplerer det militære, men inneholder også et element av beroligelse: Hvis Russland trapper ned på undergraving og påvirkningsoperasjoner, så vil det også gjelde norske mottiltak.

Lars West Johnsen: En kontrast til valget som knapt er til å fatte

Det er ikke noen motsetning mellom å se kritisk på kontaktflatene mellom Norge og Russland, og å bevare stabilitet i nord.

Tvert imot er det i dag nødvendig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen