Av smittevernhensyn

Tre ganger, uke etter uke, måtte jeg motta denne beskjeden da vi mistet trillingene i fjor. Alene. Uten å ha noen som kunne holde meg i hånden mens hjertet mitt knuste. Alene. Uten livspartneren min som måtte sitte i bilen og vente på nyheter om det kjæreste vi hadde. På grunn av smittevernhensyn.

Alene. Måtte jeg inn i fødeavdeling der andre store mager var fulle av liv. Alene. For å legges inn slik at legene kunne avslutte en graviditet vi hadde håpet på i tre år.

Alene. Måtte jeg tilbake i samme behandlingsrom noen måneder etterpå for å fortsette å håpe. Alene. Mens tårene trillet ned. Uten livspartneren min som er min likemann og alltids bærer halvparten av byrden med meg. Bare ikke denne gangen. Fordi han måtte sitte i bilen og vente på den kjæreste han har. Av smittevernhensyn.

Alene. Seks måneder etterpå. Inn i fødeavdelingen igjen for å høre beskjeden om at håpet som hadde vokst fram siden jul, håpet som spiret i magen, hadde sluttet å gro.

Alene. Etter at jeg hadde utviklet en infeksjon. Måtte jeg for andre gang inn i operasjonssalen for å skrape ut restene av det kjæreste vi hadde. Alene. Mens livspartneren min måtte vente i bilen. Av smittevernhensyn.

Alene. Måtte jeg gjennom alt dette. Uten å engang kunne få en klem av moren min etterpå. Fordi hun bor i en annen kommune. Av smittevernhensyn.

Da kunne Erna holdt seg til 10 da hun skulle feire bursdag. Av smittevernhensyn.

Innlegget ble først delt på Facebook og er gjengitt med tillatelse.