Arbeiderklassen og kapitalismen

Innenfor venstreradikal ideologi utgjør forestillingen om arbeiderklassen som en revolusjonær kraft selve grunnelementet og grunnbetingelsen i overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Forutsetningen for dette igjen er antakelsen om at arbeiderklassen er en utbyttet og undertrykket klasse under kapitalismen og derfor har objektive interesser av å velte denne og selv ta makten gjennom en sosialistisk revolusjon. Det avgjørende er da at arbeiderklassen blir seg bevisst sine objektive interesser og sin «historiske» oppgave, eller med andre ord oppnår den rette klassebevissthet.

Langt på vei er imidlertid dette basert på en rekke antakelser, for ikke å si ønskedrømmer, uten rot i virkeligheten. Arbeiderklassen som klasse er oppstått og innehar sin funksjon og eksistens utelukkende som en bestemt økonomisk posisjon innenfor kapitalismen. Utover dette eksisterer det strengt tatt ikke noen arbeiderklasse i politisk forstand. For at de individene som sorterer under arbeiderklassen skal kunne fremme sine økonomiske og politiske interesser og bekjempe undertrykking og «utbytting» er det av avgjørende betydning at de organiserer seg som en slags overordnet gruppe da det ifølge ideologien bare er på denne måten, som historien skal ha vist, at det finnes mulighet for å få gjennomslag for sin kamp. Måten en danner slike overordnede grupper, av både nasjonal og internasjonal karakter, er naturlig nok bestemt av den felles posisjonen ulike individer har i den økonomiske produksjonsprosessen. Arbeidere danner normalt sett ikke strategiske interessegrupper sammen med direktører og bedriftseiere. Sagt med andre ord er det vanligvis snakk om å danne interessegrupper som ofte vil ligge i konflikt med hverandre ut fra ønsket om å tilegne seg en størst mulig del av den «kaken» som produseres og de verdiene som skapes, samt generelt å komme i best mulig maktposisjon når det gjelder dette og andre spørsmål som arbeidstid, fritid, ferieordninger, miljøspørsmål, etc. Arbeiderne som gruppe både eksisterer som og organiserer seg som klasse på flere måter og vil derfor stå i et objektivt motsetningsforhold til andre økonomiske grupper eller klasser, så vel i samfunnet som helhet som det enkelte arbeidssted.

Siden arbeiderklassen som sådan derfor konstitueres og blir til virkelighet innenfor den kapitalistiske produksjonsmåten, er det rimelig å anta at en tenkt overskridelse av kapitalismen, for eksempel gjennom en politisk omveltning, også vil innebære en overskridelse av arbeiderklassen som klasse i den forstand at den opphører å eksistere. Ved kapitalismens avskaffelse elimineres derfor samtidig også alle de kategorier som er inneholdt i den, i alle fall dens mest sentrale. Arbeiderklassen utgjør nettopp en slik sentral kategori, i likhet med lønnsarbeid, penger, kapital, osv.

Dette innebærer at de individene som under kapitalismen har sortert under arbeiderklassen som gruppe vil miste den eksklusive makt og innflytelse den tidligere hadde. Noen vil kanskje hevde at arbeiderklassen under en etterkapitalistisk virkelighet, for eksempel under et såkalt sosialistisk styresett, vil fortsette som en politisk arbeiderklasse og til og med ha overtatt den reelle makten. Dette må imidlertid karakteriseres som selvmotsigende da det innebærer at en plutselig erstatter et arbeiderklassebegrep med et annet, nemlig som en slags politisk bevissthet som en ikke engang kan dokumentere eksisterer eller har noen garanti for vil etableres. Arbeiderklassen og den enkelte arbeiders politiske og økonomiske «klassebevissthet» er logisk sett knyttet til den som kapitalistisk kategori og lar seg ikke overføre til en annen økonomisk og politisk logikk eller virkelighet.

Siden arbeidernes makt og innflytelse er betinget av deres tilknytning til en arbeiderklasse som utelukkende eksisterer som kategori – og derfor potensiell maktfaktor under kapitalismen – er det klart at den eneste måten arbeiderklassen kan ivareta sine interesser på går nettopp gjennom, eller innenfor kapitalismen selv, gjennom en reformpolitikk der klassen er sterk nok til å fremme sine interesser, dog i samspill med andre interessegrupper.

Sosialismen som kapitalismeoverskridelse nevnes ofte i forbindelse med arbeiderklassen, da tenkt som et system der arbeiderklassen selv skal overta den samfunnsmessige makten eller i alle fall som et system som styrer ut fra et mandat om å ivareta arbeiderklassens behov og interesser i stedet for kapitalistiske «profittinteresser». Dette må imidlertid også karakteriseres som selvmotsigende da arbeiderklassen ikke kan overta makten all den tid den er opphevet som klasse i et etterkapitalistisk system.

Dette ser en også på et vis i praksis. Mange har selvsagt reist tvil om hvorvidt de tidligere kommunistiske styrene i Øst-Europa kunne karakteriseres som «sosialistiske». Sovjet ble imidlertid kalt den første «arbeiderstat» og denne opprinnelige oppfatningen blir også – feilaktig – delt av mange den dag i dag. Imidlertid viste bolsjevikkuppet i Russland i 1917 – ironisk nok kalt «oktoberrevolusjonen» – at ved overgangen til en såkalt «sosialistisk» og «arbeiderstyrt» stat, slik det ble proklamert, mister arbeiderklassen ikke bare innflytelse, den oppheves også som autonom klasse og atomiseres til fordel for et totalitært partibyråkrati. I slike samfunn eksisterer kapitalismen videre, men nå som en autoritær statskapitalisme der arbeiderklassen framstår som en undertrykt masse av individer som er fratatt den posisjon de evt. innehadde i privatkapitalistiske og antatt liberaldemokratiske samfunn. Dette har da som konsekvens at den makt og innflytelse som kom arbeiderne til gode som medlemmer av en aktiv klasse i et demokratisk samfunn forsvinner.

Konklusjonen blir at den eneste måten arbeiderne kan utøve makt og innflytelse på er gjennom organiseringen av seg selv som klasse innenfor en liberal kapitalisme, som utelukkende en kapitalkategori i seg selv, båret oppe av lønnsarbeid, penger, kreditt, osv.

En annen, men foreløpig bare utopisk mulighet er selvsagt at alle klasser og grupperinger i samfunnet går sammen og i fellesskap skaper en helt ny samfunnsorden, et system vi pr. i dag har få konkrete forestillinger om, men som har som konsekvens opphevelsen av alle disse grupper som gruppe eller klasse i seg selv.