Aps styrke er størrelsen, men partiet er ikke stort lenger

Valgresultat er nådeløst. Arbeiderpartiet er ikke stort lenger. Arbeiderpartiet er ikke bredt lenger. Og i et parti som er kjent for å ta ansvar, er det ingen som tar ansvar.

Resultatet i kommunevalget for Arbeiderpartiet kan ikke kalles annet enn en krise. De sentrale tillitsvalgte derimot vil ikke ta k-ordet i sin munn.

Helt grunnleggende i all krisekommunikasjon er at man erkjenner krisen, det er en forutsetning for å kunne håndtere den. Erkjenner man ikke krisen, så vokser den seg bare større. Noe Arbeiderpartiet allerede har fått erfare.

Da valgprognosene kom på valgkvelden, og det ble klart at Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg på 99 år, så sto jubelen i taket på Folkets Hus. Det ble klappet og hoiet mer enn det det gjorde hos vinnerne.

Partiet sentralt nektet å erkjenne sitt eget nederlag, fordi det var viktigere å vise andre at vi ikke ligger med brukket rygg. Å skape et slikt narrativ er feil og til ingen hjelp dersom målsettingen er å gjenreise partiet.

Snarere tvert imot.

Det virker som om noen tror at problemene forsvinner av seg selv dersom de skyves under teppet, men realiteten er at denne typen kriser blir større i mørket.

Som medlem av partiet følger jeg noen av debattkanalene Arbeiderpartiet har i sosiale medier. Disse kanalene brukes kun til klapping og tommel opp. Dersom noen forsøker seg på kritiske merknader, blir de hardt og brutalt slått ned, med spørsmål om de egentlig er sosialdemokrater.

Dette er en typisk debatteknikk som blir brukt av antidemokratiske ideologier. Det er svært lite konstruktivt, og en direkte skadelig debattform hvis hensikten er å forstå situasjonen.

En debatt om at enkelte er mer sosialdemokrater enn andre, vil bare gjøre sosialdemokratiet mindre. Et eksempel på dette er at noen mener at Arbeiderpartiet ikke skal favne de såkalte «lillavelgerne», og kaller dem hånlig for «villavelgere».

Det er en oppskrift på det motsatte av økt oppslutning.

Det er når Arbeiderpartiet favner bredt at partiet vinner valg. Det er når sosialdemokrater med kort og lang utdanning står sammen at Ap vinner valg. Det er når by og land støtter hverandre vi får høy oppslutning. Det er når man står stødig på egen plattform og ikke vender kappa etter vinden at man vinner.

Da er Arbeiderpartiet gjenkjennelig og sterkt. Ikke når Ap framstår som usikre, løper etter andres løsninger og gjennomfører andres politikk uten blygsel. Det er ikke gjenkjennelig og framstår som svakt.

Jeg tror velgerne vil ha et parti som tar styring, uten å gjøre noe overilet, men som samtidig reformerer samfunnet i en sosialdemokratisk retning. Et parti som møter nye utfordringer med pragmatisme og ikke dogmer. Et parti som inngår kompromisser fordi de tar oss i riktig retning.

Arbeiderpartiet er best når de former framtida og ikke forguder fortida. Fortida kan Senterpartiet ta seg av.

Etter valget har en del diskutert hvilke enkeltsaker som førte til Arbeiderpartiets fall. Jeg tror det er lite å hente i enkeltsakene, nettopp fordi de spriker; noen sier mer til venstre, andre sier mer til høyre, noen handler om konflikten mellom by og land, andre om hvor fort vi skal bevege oss inn i framtida.

Spriket er stort. Jeg tror at et stort parti kan leve med slike motsetninger, så lenge det finnes en form for balanse, slik det uttrykkes godt på engelsk: «You win someone and you lose someone».

Det inntrykket velgerne skal sitte igjen med er at Arbeiderpartiet er et ansvarlig styringsparti. Et parti som er stort nok til å søke makt, og at den makta forvaltes på en god måte. Et parti som går trygt fremover og inn i framtida, uavhengig av om sola skinner eller regnet øser ned.

Arbeiderpartiet skal rett og slett gi folk troa på at vi sammen tåler store og små utfordringer. Akkurat nå framstår vi som et parti som sitter i øs pøsende regnvær og jubler – og innbiller oss selv at sola skinner.

Dersom vi fortsetter med det, er jeg redd sosialdemokratiets storhetstid er over. Intet mindre.

Likevel er jeg optimist og tror at sosialdemokratiet har en viktig posisjon å spille framover også. Applaus og jubel bør legges til side og erstattes med ærlighet, åpenhet og konstruktiv debatt.

Det skader ikke å si k-ordet. Tvert imot, det vil styrke Arbeiderpartiets troverdighet. Hvis vi ikke våger å ta den ærlige diskusjonen, sitter vi igjen med en liten gjeng som kompenserer for tapte velgere og medlemmer med å klappe høyere.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen