Aperopet: Hva vil vi huske 2022 for?

Min reelle debut på en VIF-tribune skjedde 1994, sommeren før jeg fylte 12 år. Jeg hadde vært på fotballkamper tidligere, men det var opplevelser jeg ikke var spesielt glad i. Fotball var kjedelig og folk på tribunen bråkte så mye, så det vanlige var at foreldrene mine måte finne barnevakt til meg når de ville på kamp. Men i 1994 skjedde det altså at jeg befant meg på øvre del av Ullevaal stadion og fikk min første dose Vålerenga. Om det har noen sammenheng med at det også var da jeg begynte å få øynene opp for damer er ennå uvisst, men begge deler ble viktige deler av mine interesser.

Hvilken kamp jeg var på husker jeg ikke. Mitt forhold til andre lag og hvordan ligasystemet fungerte var fortsatt noen sesonger unna, men i og med at Vålerenga ikke var best på det tidspunktet og at vi faktisk vant kampen, bør det være mulig å finne ut av det. Uansett, 1994 husker jeg som året jeg oppdaget Vålerenga. Hvert år siden, uansett sportslig suksess eller ikke, har skapt spesielle minner om Vålerenga. Fra her blir det mye oppramsing.

I 1995 husker jeg best målkalaset hjemme mot Strindheim (9–2) og seieren hjemme mot Rosenborg, etterfulgt av den herlige krangelen mellom Nils Arne Eggen og Vidar Davidsen på direktesendt TV. 1996 husker jeg best for Kuvicek-saken og det påfølgende nedrykket. Tilfeldigvis var nedrykkskampen den aller første kampen jeg var tøff nok til å befinne meg på Klanstribunen. Første gang jeg kunne si «vi i Klanen» var altså et av de mest magiske øyeblikkene i VIF-supporternes historie.

1997 ble året jeg virkelig forelsket meg i klubben. Jeg begynte å dra på borteturer, opplevde John Carews proffdebut, og klubbens andre NM-gull. 1998 blir for alltid husket for Drillos inntog og mirakelet i Istanbul. For min egen del var det også debuten på en bortetribune i Europa, i Romania runden før mirakelet. Ja, også må vi ikke glemme tidenes verste VIF-drakt, med reklameplassering og farger som får det mest flamboyante juletre til å skjemmes.

1999 huskes best for det britiske medier kalte «bizzare rituals on the stands» på Stamford Bridge, og invasjonen av Trafalgar Square i timene før kamp. 2000 for nedrykket etter kvalik, og regnværet som var så tungt at jeg har klær fra den kampen som fortsatt ikke er tørre. Sesongen 2001 var begynnelsen på oppturen, med Kjetil Rekdal ved roret. 2002 ble det et nytt cupgull. 2003 var det redningsaksjonen av både økonomien og eliteserieplassen, og nok et Europaeventyr.

2004 startet med turen til Newcastle og endte med tidenes avslutning på norsk toppfotball, da vi kun var et mål unna seriemesterskapet. 2005 ble det endelig gull. I 2006 ble Rekdal lei av å bli pissa på og Vålerenga endte bare med bronse. 2007 var ikke året det skjedde mest, men vi ble introdusert for Bojan-finta. 2008 var starten på prosjekt Martin Andresen, Moa tok norsk fotball med storm, og gull i den beste cupfinalen som noen gang er spilt. 2009 huskes best for at det var mye som lugga sportslig, men som fikk virkelig utløp i 2010, da Vålerenga spilte den beste fotballen som noen gang har blitt spilt av et norsk lag. At det bare ble andreplass er fortsatt helt utrolig.

2011 huskes nok best for Veigar Pall Gunnarson-saken og Stengel-gate nr. 1. 2012 huskes nok best for at ble det siste året til Martin Andresen. I 2013 fylte klubben 100 år, Kjetil Rekdal kom tilbake for å lede klubben til toppen igjen, men ble i stedet en slags arbeidsleder for å redde klubben fra ny økonomisk ruin. 2014 ble vi introdusert for en ukjent islending ved navn Vidar Örn Kjartansson. I 2015 kom Sander Berge. I 2016 kom Ronny Deila og friske penger inn. I 2017 flyttet vi endelig inn på vårt eget stadion.

I 2018 er Bård Finnes scoring hjemme mot LSK, 5–6 minutter på overtid, igjen som det store minnet. I 2019 var det Chidera Ejukes gjennombrudd, og hvordan laget brøt sammen sportslig da han ble solgt. 2020 vil alltid være pandemisesongen, Dag Eilev Fagermos inntog på Valle, og en totalt uventet bronsemedalje. 2021 er året Aron Dønnum og Kristoffer Klaesson ble for gode og dro sin vei.

Med det står vi her i 2022 med lite å skryte av, men hvem vet? Kanskje det er sesongen da ting snudde hjemme mot Kristiansund? Vær så snill og si at det er det.

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag