Allsidighet vs. spesialisering: Ikke imot at noen driver med flere idretter

Det er dessverre altfor vanlig i dagens samfunn å ikke ta seg tid til å forstå motpartens argumenter i debatter og diskusjoner. I tillegg til dette, er det også vanlig å tillegge noen meninger de ikke har ytret.

I sitt svar på min kronikk har Erikstad og Bjørndal hevdet følgende: «Bendiksen mener at den beste løsningen på skadeproblematikken er at barn og unge spesialiserer seg i én idrett fra ung alder». Dette er en påstand jeg aldri har fremsatt eller skrevet noe sted.

Studien fra Tyskland som det refereres til, slår fast at de hadde 4.000 timer med organisert fotball før debut i Bundesliga. Dette blir beskrevet som «moderat» mengde, noe det selvsagt ikke er i fotballsammenheng – fotball er ikke langrenn.

Studien påpeker at spillerne hadde deltatt i timevis med uorganisert fotballtrening. Dette er ikke et argument imot tidlig spesialisering, bare en bekreftelse på at det krever veldig mye fotballtrening totalt sett for å nå toppnivået i Europa.

Studien fra England er heller ikke et argument mot tidlig spesialisering, men viser igjen at de beste spillerne også spilte mye fotball på egen hånd som et tillegg til den organiserte treningen. En studie som undersøkte tidlig spesialisering i fotball viste at de fremste spillerne hadde mer av både organisert og uorganisert fotballspill. I tillegg viste den at graden av deltakelse i andre idretter var enda lavere enn den allerede lave deltakelsen i resten av befolkningen.

Nylig konkluderte Verdens helseorganisasjon med at 80 % av barn mellom 11–17 år ikke er fysisk aktive nok. Dette støtter mitt argument om at barn og unge har en skrøpeligere kropp sammenlignet med tidligere, og legger mer vekt på viktigheten av å styre totalbelastningen uansett hvilken idrett man bedriver.

Erikstad og Bjørndal trekker også frem eksempler på utøvere som har hatt suksess gjennom allsidig og lystbetont idrettsaktivitet. Dette kan være et poeng, men det er viktig å merke seg at det finnes uendelig mange flere eksempler på utøvere som har hatt suksess gjennom å spesialisere seg tidlig i én idrett.

Det er heller ikke blitt forsket på i tilstrekkelig grad til å konkludere med at allsidighet er en av de aller viktigste faktorene for å nå toppen. Det er også viktig å poengtere at idretter er forskjellige, og at overføringsverdien er minimal.

For å presisere det viktigste, formålet med idrett er å ha det gøy og skape økt trivsel i hverdagen, og da må selvsagt barn og ungdom drive med den eller de idrettene de ønsker. Jeg skrev ingenting om at jeg er imot at noen driver med flere idretter, ei heller argumenterte jeg for tidlig spesialisering. Det jeg argumenterer for er at belastningen med for mye trening fører til flere skader, ikke at tidlig spesialisering fører til færre skader – det er en vesens forskjell.

Dersom en zoomer ut og prøver å se det store bildet, er ikke studien om skader et argument imot tidlig spesialisering, men enda et argument for hvor viktig det er å styre belastningen for å unngå skader, utbrenthet og frafall i ung alder, dersom utøveren kun ønsker å drive med én idrett.

Forfatterne skriver; «Sannsynligheten for å utvikle gode spillere ser altså ut til å være størst når barn og unge får holde på med de aktivitetene de liker best – enten det er å drive med en miks av fotball, håndball og langrenn, eller å kombinere organisert fotball med lek og trening på løkka» – er ikke sistnevnte i praksis tidlig spesialisering?